For en uke siden var jeg på møte med Sykehuset Østfold. Det måtte en bekymringsmelding til Statsforvalteren til, før de organiserte det møtet. 22 uker etter at opprinnelig klage ble sendt. Klagen var omfattende, men jeg hadde egentlig kun et mål for øyet; en unnskyldning som faktisk betydde noe. Og de «la seg flate.» De var enige i at de skulle ha kontaktet meg da jeg var suicidal, ikke gjøre meg til en kasteball internt med misforståelser, vurderingsfeil og manglende kommunikasjon i et journalsystem. Jeg er takknemlig for beklagelsen, men jeg følte i grunn veldig lite annet. Og det overrasket meg. For jeg trodde at når jeg endelig fikk avklart…