Plutselig kjenner jeg det, mørket, det sorte vakuumet som suger meg velkomment inn. Jeg tror det er situasjonsbetinget denne gangen og ikke en ny utforbakke. Det vanskelige er heller ikke at det er mørkt, men at jeg går i gamle tankefeller. Selv om ting ikke ble som jeg hadde trodd eller håpet denne uka, eller at jeg ville agert annerledes enn det som ble gjort (eller ikke gjort) mot meg i min situasjon, så betyr ikke det at jeg er ubetydelig eller verdiløs. Men, det blir uansett min første tanke. Og den forfølger meg i alt, selv i relasjonen til mine nærmeste. Jeg føler meg dritt, en verdiløs liten prikk i andres liv. Og det hjelper liksom ikke å se seg selv i speilet og si til den du ser: Du er verdifull! Det går ikke på helsvarte dager, og det skumleste er at mørket er så velkjent at det på en måte kjennes godt å la seg suge inn og la seg varme av det velkjente, det som så lenge var min sannhet. Det er lettere og mindre energikrevende enn å holde fast ved nye sannheter.
Det er destruktivt. Det er ensomt. Og den ene som kanskje kunne snakke meg litt ut av dette mørket, er en av dem som har fått meg til å føle meg akkurat som jeg gjør; en verdiløs liten prikk. Jeg vet det ikke var hens hensikt. Jeg vet hen prøver å vise meg det motsatte, men jeg klarer ikke å åpne opp. Jeg faller inn i gamle reaksjonsmønstre; jeg stenger av – for det er bedre å avvise enn å bli avvist (på nytt). Jeg skulle ønske at den «gi faen» holdningen jeg har til alt jeg bør bry meg om akkurat nå kunne snus mot det destruktive i stedet, til å bekjempe mørket. Jeg skulle ønske at jeg kunne være like flink til å snakke meg selv opp som jeg er til å tenke og snakke meg selv ned. Jeg skulle ønske jeg hadde energi til å ta de dype pustene jeg trenger, og bare starte forfra. Jeg håper sola skinner sterkere i morgen.
