I går kom den velkjente tomhetsfølelsen; mørket senker seg, det er et press i brystet, men ikke på samme måte som når angsten kommer. Nå er det mer som et hulrom, er mørkt, gapende hulrom. Jeg våknet i går, helt utslitt etter nok en natt med lite og urolig søvn. Tidlig morgen la jeg meg på et annet rom, så på serier en stund og sovnet. Eller sov og sov, jeg falt i alle fall til en slags ro, og hver gang jeg hørte noen utenfor rommet skrek panikken i meg: «Nei, ikke kom, la meg være i fred!» Etter mange timer på eget rom kom jeg meg opp, kun for å gå som en zombie resten av dagen. (Les; lå i mørket på soverommet til jeg måtte lage mat.) Jeg registrerte at den negative tankespiralen kom på besøk, men klarte å stoppe den tidsnok. Heldigvis. Men, så kom jo kvelden igjen og jeg kjente på motstand mot å legge meg. For hva er poenget med å legge seg, når natta bare byr på uroligheter, jobbedrømmer , pes og mas? Så da lå jeg på sofaen da, så på en serie og sovnet. God søvn i starten, urolig etterhvert. Nok en gang mye å gjøre og oppleve , og igjen denne greia om å være god nok. Denne gangen ikke i hva jeg gjør, men hvem jeg er – og der er jeg jo tilbake til kjernen. For selv om jeg klarer å temme min indre kritiker, vil jeg noen gang føle at jeg jeg, i kraft av hvem jeg er, er god nok?
Jeg kjenner at jeg er lei av denne runddansen nå. Lei av å kjenne på de samme følelsene, den samme sorgen hele tiden. Vil bare leve, elske de jeg har rundt meg, elske livet, være glad i meg i selv fordi jeg er den jeg er.
Også skulle jeg ønske noen bare kunne gi meg en klem, holde rundt meg, si at de er glad meg, helt uoppfordret. Holde meg til skjoldet mitt sprekker og faller. Slik at jeg føler meg sett, føler meg verdsatt, føler meg betydningsfull.
Så, er dette en ny tristesse, eller er det resultat av manglende søvn over tid? Altså kun et direkte svar på situasjonen. For det er jo en kjensgjerning at jeg tenger søvnen min for » å være i vater.» Men, jeg har også klart å presse kroppen litt for mye i det siste, så det at jeg ikke har hatt den rette aktivitetsbalansen, kan jo også ha tippet lasset. Men, som alltid; spiller det så stor rolle hva årsaken er? Situasjonen er som den er uansett. Og jeg må finne veien ut….
