Den er rar denne subtile endringen jeg stadig opplever. Det er ikke så lenge siden jeg skrev om det. Da føltes det som om en endring i stemningsleie var på vei – da som følge av overbelastning. Det stabiliserte seg igjen. Helt av seg selv. Jeg vet ikke hvorfor. De siste dagene har den vært her igjen. En liten endring i tankemåte. Små, men merkbare og raske endringer i stemningsleiet med overvekt av frustrasjon, sinne og følelse av håpløshet. Følelsen av være fanget i noe jeg ikke kommer ut av, ikke finner løsningen på. Så er det denne uvissheten da. Går det over denne gangen også, eller er det nå den store endringen skjer? Rett ned i depresjonens klør. For jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir hypoman. Det har liksom ikke kroppen krefter til.
Hva gjorde jeg sist jeg kjente at dette kom? Jeg sa i fra. Jeg sa til min mann og til mine behandlere at noe er på gang. Noe er i ferd med å skje. Og med tanke på alt som hadde skjedd da, med kritisk sykdom i familien, ville det vært helt naturlig. Jeg aksepterte situasjonen. Jeg merket endringen, jeg analyserte den og jeg aksepterte den. Jeg tok det mer med ro og tillot meg såkalte late dager hvor jeg reduserte oppgavene og forventningene til meg selv til et minimum, og heller fokuserte på det jeg måtte gjøre.
Hva har skjedd nå for at denne endringen igjen oppstår? Ikke noe spesielt utover å dømme drillkonkurranse denne helgen. Men, jeg har vært sliten, og da snakker jeg om utmattelse, i flere uker. Søvnen er dårlig og jeg har igjen begynt på sovemedisin. Den gjør at jeg sover dypt noen timer, men jeg sover ikke tilstrekkelig antall timer. Så, her går jeg rundt da i en søvnig tilstand med en fatigue på toppen. Syre kommer i hele kroppen, selv av de minste anstrengelser. Jada, vært her før. Men når man opplever disse fysiske begrensningene på toppen av alt annet, ja da blir usikkerheten enda større når man kjenner at man befinner seg i twilight zone. Klarer jeg å akseptere enda en gang? Klarer jeg å tillate meg å hvile så mye som kroppen og psyken ønsker? Eller, kommer jeg til å fortsette å presse meg fordi hodet også sier at jeg bør klippe gresset, male hus og gjerder, komme meg på trening og alle andre flink-pike oppgaver. Oppgaver jeg innerst inne vil gjøre, fordi jeg vil ha det pent rundt meg, og godt med meg selv. Så hva prioriterer jeg? Hva vil påvirke min helse (altså både fysisk og psykisk) positivt eller negativt? Skal man leve etter frykten for tilbakefall? Eller er det å leve begrensende heller et tiltak for å leve i balanse?
Jeg vet faktisk ikke. Alt jeg vet er at jeg etter nok en konkurranse har en form for postdømme-angst. Den er kjent for meg, og den gjør at jeg etter hver konkurranse spør meg selv; er det verdt det? Siden jeg forsetter må vel svaret være ja. Samtidig vet jeg at graden av angst samsvarer med grad av slitenhet og antall migreneanfall som har vært i forkant, eller som kommer i etterkant av konkurransen Jeg har for så vidt kontroll på angsten, så den er ikke det direkte problemet. Problemet er å ikke ha krefter til det jeg vil, fordi jeg er for sliten. Depressive symptomer som søvnløshet, bare ønske om å ligge i senga, ingen matlyst, behovet for nærhet fordi det å bli holdt rundt, føles som en beskyttelse mot å gå i oppløsning osv. Jeg er altså ikke i en helt dyp depresjon ennå, for da vil jeg kun være i fred.
Det er godt å kunne gjenkjenne symptomer. Godt å kunne ta en titt på kriseplanen og reflektere rundt tiltak. Det betyr ikke at det er lettere å akseptere alle begrensningene det innebærer å prøve å holde seg unna en ny depressiv episode. Det er krevende. Det er krevende å hele tiden spørre seg selv; er tilstanden faktisk slik, eller er jeg bare bedagelig? Det spøkelset ligger alltid på lur, selv om jeg innerst inne vet svaret. Det er tilstanden. Men, jeg er ikke helt ferdig med å sabotere for meg selv, snakke nedsettende til meg selv. Legge mine begrensninger til et allerede skjørt selvbilde. Jeg blir stadig flinkere, men finner jeg veien til mål?
