Bipolarekspressen

Gratulerer med dagen?

Så er dagen her. Dagen det virker som små og store har ventet på i to år. Alle gleder seg, alle er glade, livet smiler og alt er som en lek.

Er det virkelig slik for alle?

Jeg har smilt, vinket, småpratet og gratulert andre med dagen i dag. Fra hjertet. Jeg har ment hvert ord. Dagen har så langt vært hyggelig. Til tross for at jeg la meg i natt med en smerte i brystet. Den velkjente gnagende smerten, som sier meg at noe ikke stemmer. Jeg ordnet i stand 17.mai frokost, selv om jeg var temmelig dempet under måltidet. Og nå som første økt av dagen er unnagjort og jeg sitter med beina på bordet, blir smerten mer merkbar igjen. Jeg er ikke tvers igjennom glad. Egentlig det motsatte. Eller kanskje det ikke handler om glede i det hele tatt.

Jeg er gjennomsliten. Jeg har gapet over for mye denne våren. Det har kostet krefter. Når senvirkningene av det kommer for fullt, sammen med nye utfordringer jeg må ta på strak arm, kan jeg ikke lenger skjule det. Jeg er i kjelleren energimessig. Jeg er tom. Det fører til at jeg nærmer meg kanten av stupet, sånn psykisk. Jeg jobber hardt for ikke å falle. Jeg jobber hardt for å mestre hverdagen, på den lave standarden jeg har i utgangspunktet. Egentlig vil jeg bare ligge under dyna eller pleddet. Ikke gjøre noen ting. Kanskje lese, kanskje høre på musikk. Men mest av alt stillhet og søvn. Burde lære å puste ordentlig igjen. Burde ta opp mindfullness og yoga igjen. Burde lime meg sammen igjen. Men, det har jeg ikke krefter til. For det er noen andre som behøver det lille jeg har. Så, mine behov må vike. Igjen må jeg bearbeide følelsen av tap over ikke å strekke til. Igjen kommer følelsen av å være en byrde på flere områder, kombinert med følelsen av at andre opplever meg som urimelig og kravstor. Igjen kommer det dårlige selvbildet snikende; og den verste vissheten: at noen kanskje hadde hatt det bedre uten meg….

Så hva kan jeg gjøre? Puste og utfordre tankene, men ikke minst følge et råd fra en tidligere kollega: En ting av gangen, og det viktigste først. Da blir spørsmålet mitt: Kan man alltid skille på hvem eller hva som er viktigst?