I dag, 30.mars, er det bipolardagen. Det gir en slags bismak. Det burde nemlig ikke være behov for å ha en egen dag for bipolare lidelser, eller andre psykiske lidelser i 2024. Men, siden mange med psykiske lidelser fortsatt sliter med stigma og kunnskapsløshet i samfunnet, er det dessverre behov for slike dager. Til å informere, til å avkrefte, til å anerkjenne, til å bryte ned fordommer og stigma.
I 2019 fikk jeg diagnosen bipolar lidelse type 2, med hovedvekt på depresjoner. Da hadde jeg i over 10 år slitt med tilbakevendende depresjoner. De kunne vare i måneder av gangen. Ofte fikk jeg spørsmål som: «Hva har skjedd nå da?» «Har du noen grunn til å være deprimert da?» Og jeg kunne ikke svare, for det hadde ikke skjedd noe som helst. Jeg ble bare slukt av et plutselig mørke. Gjennom flere år hadde jeg hatt ganske så mange terapitimer, gruppeterapi og gått opp og ned i dose på antidepressiva. Likevel ble jeg tilbakevendende deprimert. Det var et slit. For i mine depresjoner, der jeg helst bare ville ligge i fosterstilling, gjennomførte jeg mine oppgaver, forpliktelser til barna, hadde verv, og fremsto sikkert ganske så «normal» for folk utenfor hjemmet. Jobb i 100 % forsøkte jeg også, men det ble mange sykmeldingsperioder, men også mye tøying av den berømte strikken. For det viser seg at det å presse seg selv til det maksimale, ha «flink pike syndrom,» migrene og en psykisk lidelse, er en veldig dårlig kombinasjon. I takt med økende migreneanfall, økte også de depressive periodene. Og omvendt. Men, det var av en eller annen grunn viktig å fremstå som «normal,» som alle andre. Vise at jeg hadde ressurser. Det vanskeligste var kanskje å akseptere situasjonen, og belastningen jeg var for min nærmeste familie. Den jobben var også den viktigste.
Etter diagnosen fikk jeg opplæring og informasjon. Det var en lettelse. Jeg vet jo at det å ha en unipolar depresjon ikke trenger å ha et stort eller et konkret opphav. Men, å få vite at jeg ikke kan styre svingningene i mitt stemningsleie ble en lettelse. Jeg trenger ikke lenger å kjempe, men kan jobbe og leve med at disse skiftende stemningsleiene bare kommer, ut av det blå. Det betyr ikke at jeg synes depresjonene er lette. Jeg må fortsatt jobbe mye med tankene når mørket kommer og hvisker negative tanker om egenverd i øret mitt. Det er fortsatt belastende for mine nærmeste, men nå kan jeg gjenkjenne forvarslene. Jeg kan si i fra om at det kommer et skifte. Og jeg kan forsøke å være i forkant med tankeprosessen.
Man skal være oppmerksom på de oppstemte periodene med denne sykdommen. Jeg har aldri vært manisk, men en sjelden gang kan jeg være ekstra gira, ha masse energi og planer. Ofte kommer det en depresjonsperiode etter en slik hypomanisk periode. De bør derfor unngås eller reduseres så mye som mulig. Jeg derimot, trives i disse periodene. Det er så godt å kjenne at man lever, at man har energi og at man får gjort ting. Eller i hvert fall ha planer om å gjøre ting. Jeg har ikke disse periodene så ofte, det kan gå år i mellom. Det betyr ikke at jeg er deprimert hele tiden. Ofte er jeg bare meg selv, slik jeg var før sykdommen brøt ut.
Bipolar lidelse kan holdes i sjakk med bl.a. livsstil og kognitiv tilnærming. Men, det kan også holdes i sjakk av medisiner. Jeg har foreløpig takket ja til medisiner, fordi jeg ikke lenger orker å leve så mye i mørket. Jeg har ikke krefter til kun å «tenke meg frisk» for å opprettholde et nøytralt stemningsleie. Jeg føler jeg har kastet bort snart 16 år til dette mørket. Det betyr mesteparten av mine barns oppvekst. Jeg ønsker ikke å leve slik lenger. De har opplevd en mor med meget kort lunte, med plutselige raserianfall og en mor som tidvis ligger mye, eller som plutselig hyperventilerer eller gråter og gråter. Jeg har prøvd å skjerme dem så mye som mulig, likevel kan man ikke skjerme barn fra livet hele tiden. Jeg kan likevel med hånda på hjertet si at jeg har gjort det jeg kan for mine barn. Som et resultat vet jeg at jeg har barn som på mange måter er robuste. De vet at mennesker kan slite, de vet hva en fasade er, og jeg har fått to empatiske og rause barn, nå unge voksne som kan snakke om følelser. Men, det er ikke til å stikke under en stol at de også har vært usikre, usikre på å tilnærme seg meg, hvordan forholde seg til meg. Tidvis har jeg jo merket at de har trukket seg unna i de verste depresjonsperiodene. Det blir jo en tankevekker at barna sier «det er godt å høre at du ler mamma, det er lenge siden.» Etter at jeg fikk rett medisin, har jeg ledd mye. Og da mener jeg ledd – som i latter til krampa tar meg. Det er en berusende frihetsfølelse, og en følelse av at jeg igjen er meg selv.
Jeg frykter mørket. Det er fordi jeg har opplevd hvor mørkt det kan bli. Det kan bli så mørkt at du tror på det mørket har hvisket til deg: at du ikke duger, du er ikke verdt noe og familien har det bedre uten deg. Du befinner deg plutselig i en situasjon der du skriver dine avskjedsbrev og starter en planlegging. Jeg har opplevd et helsevesen som ikke reagerer, som mener du ikke er syk nok, som legger ansvaret for å holde meg i live, over på min mann. Heldigvis har jeg ikke hatt mange av disse episodene, men tankene kan stadig dukke opp. De må jobbes med og de må snus. Det er tungt og slitsomt i en periode der du ikke har energi eller krefter til det. Av og til er det godt å la mørket omfavne deg som et teppe, å ikke kjempe, å koble deg litt av alle krav og opplevelser fordi apatien tar deg. Det er jo et lite paradoks, siden du befinner deg i en tilstand du absolutt ikke vil være i.
Da jeg fikk denne diagnosen, bestemte jeg meg for åpenhet. Jeg ønsket å være en som river ned stigma, en som sier at du kan faktisk leve relativt godt med denne sykdommen. At du til tross for en psykisk lidelse har ressurser, at du kan delta i samfunnet på en «adekvat og normal» måte. Jeg velger å si at jeg har en bipolar lidelse. Jeg er ikke bipolar, fordi jeg vet at jeg er så mye mer enn diagnosen. Men, det er ikke lett å være åpen når du kan bli møtt med at du er gal, eller at du ser at den du snakker med rygger litt tilbake og ikke helt vet hva hen skal si eller tro; for er du faktisk gal? Dette vitner om behovet for å markere bipolardagen. Det vitner om behovet for fortsatt å snakke om psykiske lidelser. For i 2024 tror mange fortsatt at vår helse er delt ved halsen. Somatikk og psyke henger liksom ikke sammen. Men, folkens: Vi har én kropp! Den henger sammen, og somatiske sykdommer og psykiske sykdommer er begge en del av vår helse. Likevel blir psykiske lidelser sett ned på. Som om det er vår egen feil at vi har en psykisk sykdom. Det er jo bare å ta seg sammen, er det ikke? Det er for meg lettere å si at jeg har kronisk migrene enn det er å si at jeg har en bipolar diagnose. Sånn bør det ikke være. Det er behov for mer kunnskap ut til samfunnet. Det er behov for mer forskning, det er behov for mer ressurser i helsetjenesten både innen somatikk og psykiatri. Ikke minst er det behov for mer samarbeid på tvers av disse disiplinene. Vi er nemlig hele mennesker.
