Jeg har nå hatt denne bloggen en stund. Det varierer sterkt hvor mye jeg skriver. Det kan gå måneder mellom hver gang. Ønsker man å gjøre noe ut av en blogg, må man jo jobbe hardere enn jeg gjør. Samtidig har jeg aldri ønsket at det skal føles som en forpliktelse å skrive, for skrivingen min startet som, og er fortsatt, min selvterapi. Jeg har derfor ikke markedsført denne bloggen så mye. Jeg postet en link på Facebook da jeg «åpnet» den. Jeg har kanskje hatt en henvising eller to på Instagramkontoen til bloggen (som for øvrig ikke har vært aktiv på en stund). Ellers har jeg skrevet for meg selv. 30. mars derimot, Bipolardagen, la jeg ut et innlegg på face, hvor jeg henviste til innlegget som jeg skrev her. Hvor mange kontakter som faktisk har lest det, vites jo ikke. Det spiller heller ingen rolle. Overrasket ble jeg uansett da jeg i går fikk en telefon og en melding fra en journalist som ønsker å skrive om meg og det jeg forteller. Gårsdagen gikk til å behandle migreneanfall dag 2, men det er klart det også gikk mye tankevirksomhet til denne forespørselen. For, skal jeg mene noe med det jeg har skrevet under fanen «om» på denne bloggen; å formidle noe som kanskje er gjenkjennelig for andre, å bryte ned fordommer og stigma, ja da bør jeg vel respondere positivt på en slik henvendelse. Likevel er det skummelt. Det er noe trygt med anonymiteten. Likevel har ord lite mening hvis du ikke legger handlinger bak dem. Altså, skal man synliggjøre en sak, må man faktisk gjøre seg synlig.

Jeg vet ikke helt hva som gjør at jeg har en hånd på håndbrekket, men tror det handler om hvorvidt jeg er sterk nok til å håndtere evt. negative reaksjoner. At folk ser dømmende på meg i nærmiljøet, som lurer på om jeg var i «vater» da vi hadde en eller annen kontakt. På den annen side, bryr jeg meg egentlig ikke. Endelig har jeg kommet dit at jeg vet hvem jeg er og hva som er mine styrker og mine begrensninger. Jeg trenger ikke andres anerkjennelse på samme måte som før.

Det finnes jo de som mener at det er overdeling av problemer i (sosiale) medier om dagen. Jeg tør påstå, uten å ha belegg for det, at kunnskap om psykiske lidelser er mangelfull i befolkningen. Det er også behov slik jeg ser det, for å ta tilbake begrepene som brukes i daglig tale. Noe er «bare livet,» det går over etter en gitt situasjon eller etter en naturlig prosess. Kliniske symptomer, som påvirker ditt daglige funksjonsnivå, er noe helt annet. Psykiske sykdommer kan dessverre også bli stereotypisk fremstilt i filmer og serier. Når bipolar lidelse skal skisseres, handler det ofte om mani og/ eller psykose. «Skam» er kanskje den serien jeg har sett, som best har skissert både toppen og bunnen, men det er nå slik at man kan være bipolar uten noen gang å havne i mani eller psykose. I alle de år jeg har hatt sykdommen, uvitende eller med viten, kan jeg nok telle på en hånd hvor mange hypomanier jeg har hatt. Ikke har jeg gjort noen radikale ting i de periodene heller. Jeg mener derfor det er behov for å nyansere inntrykket av sykdommen, samtidig som det er behov for å si at mange kan ha det tungt og vanskelig bak fasaden. Det å ha skjulte sykdommer, uansett opphav, er vanskelig. Det man ikke ser der og da, kan være vanskelig å få øye på.

Så, jeg skal snakke med denne journalisten i dag. Utfallet av den samtalen gjenstår å se. Legger jeg handling bak ordene mine, eller ikke? Den viktigste samtalen har jeg allerede hatt. Den var med min nærmeste familie. Svaret derfra var: «Kjør på.»

Du vil kanskje også like...