Snu tankene?

Mange ganger når jeg utfører noe, det kan være tur med hunden, oppvask, klesvask, osv., får jeg tanker som: Hvorfor er jeg den eneste som gjør dette? Så er jeg jo ikke den eneste, men det føles slik – for de andre er jo på skole eller jobb. Oppgavene blir liksom bare mine, selv om det hevdes at ingen har forventninger om at jeg gjør dem når formen er dårlig. Men, så er jo formen dårlig hele tiden og ingen gjør oppgavene hvis ikke jeg presser meg igjennom dem. Og da blir tankene ganske så svarte. Det blir nesten som jeg gjør meg selv til et slags «offer» innimellom. Det er jo en tankegang som ingen er tjent med, og som heller ikke er sann. Tankene har nok sitt utgangspunkt et annet sted enn i hvem som utfører hva. Men, en dag på tur med hunden, da jeg følte at dette koster mer enn det smaker, kom disse tankene. Da klarte jeg for en gangs skyld å ikke bli med ned i den negative spiralen, jeg klarte å si til meg selv: «Hvorfor ikke være takknemlig for at du faktisk klarer å gå en tur, selv om den ikke blir lang? Ja, den blir kanskje bare en kilometer i stedet for tre, men en liten tur er vel bedre enn ingen tur?» Svært fornøyd med meg selv gjennomførte jeg turen. En time etterpå lå jeg rett ut med migreneanfall. Da er det ganske vanskelig å tenke: «Joda, fullstendig verdt å presse seg gjennom den turen!» Så kan man selvfølgelig ikke vite om det anfallet hadde kommet uansett, men det er jo ikke første gang jeg opplever å få migreneanfall etter det minste lille forsøket på være litt aktiv. For meg blir det vanskelig å holde fast ved den positive tankegangen. Det blir tankene om at ingenting kommer til å bedre seg som får rotfeste. Kommer jeg noen gang til Lykkelandet?