Det er en stund siden sist jeg skrev. Ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om, men mer fordi jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Hva jeg skal plukke ut fra alt det kaoset som er inne i hodet mitt? Smertemessig er det en berg og dalbane. Noen dager kjenner jeg ingen ting, andre dager brenner det godt i topplokket. Men, de siste 14 dagene har vært positive hodepinemessig. Denne uka har jeg forsøkt å forebygge, fordi jeg er opptatt, og egentlig må prestere hele helgen. Derfor har målet vært en «zen-aktig» ro, slik at jeg ikke trigger noe. Derfor ble det et nederlag da jeg våknet i dag og følte meg helt utladet, trøtt og sliten. Gjennom dagen kom det smerter på ulike steder i kroppen, og tiltagende murring i hodet. Parallelt kjente jeg på frykt. Eller ikke frykt som sådan, men kanskje mer redsel. Redsel for nye, langvarige anfall. Redselen for ikke å strekke til når jeg har lovet meg bort. Det førte til stress. Stress for ikke å bli syk. Stress for å rekke alt jeg skulle, når alt hele tiden gikk i slowmotion. Det var ikke mulig å få opp farten. Kroppen lystret ikke. Og er det en ting jeg ikke lenger tåler, så er det stress. Den minste antydning til stress er negativt. Akkurat som den minste antydning til sult er negativt. Det slår koppen helt ut av spill, som oftest med migreneanfall. Så nå må jeg lære meg å alltid ha mat for hånden. Det vanskeligste er å lære seg å ikke stresse. Eller å ikke bli stresset. Så når andre ikke gjør som bestilt eller som jeg ber dem om, må jeg lære meg å puste dypt, ikke gire meg opp. Den kunsten har jeg ikke perfeksjonert, men jeg har blitt bedre.
Det jeg ikke blir klok på i denne hverdagen er graden av tristesse som jeg skrev om sist. Jeg klarer ikke å finne ut av hvor deprimert jeg er. Jeg kjenner stadig på en likegyldighet, ting som tidligere engasjerte meg, engasjerer ikke lenger. Jeg kjenner bare på en «bryr meg ikke» holdning. Ikke akkurat likegyldighet, men ting engasjerer meg ikke slik som før. Og det forundrer meg. For noe av det som ikke engasjerer lenger, burde gjøre det. Så da blir jeg i tvil; har jeg endret meg bare, eller er det depresjonen som påvirker? Spiller det noen rolle? Jeg vet ikke. Men hvor lenge skal jeg sitte å lese de samme bøkene om igjen og om igjen og ikke lure på om noe er galt? Ja, det er avslappende. Det å sette seg inn i nye bøker med nytt persongalleri er slitsomt. Derfor jeg leser de samme bøkene om igjen og om igjen. Men, det får vel være måte på? Etter å ha lest boka for tredje gang, burde det jo være nok?! Det er jo ikke rart jeg spør meg selv om hva som skjer?
Slik går hverdagen. Hele tiden en balansekunst mellom å gjøre noe, men ikke for mye, og å evaluere og prioritere oppgaver, innsats og hvile. Spise og drikke riktig og til rett tid. Kommer liksom ikke i gang med alt jeg ønsker, for det er noen oppgaver som stadig ligger foran meg. Noen forpliktelser. Og da må jeg hvile i forkant og hvile i etterkant. Samtidig som en del av de oppgavene jeg har i kalenderen er viktige, i den forstand at jeg kommer ut av huset, jeg får brukt meg på andre måter, og jeg trives med oppgavene. Det er også viktig, å ikke styre unna alt i frykt for å bli syk. Ja, hverdagen er en balansekunst akkurat nå. Jeg tror det vil være slik frem mot sommeren. Men, jeg jobber med å ta en dag og en uke av gangen. Ikke stresse. Og akkurat nå er det store spørsmålet; skal jeg medisinere det lille migreneanfallet? Vil jeg være for preget av hangover i morgen? Eller skal jeg presse meg gjennom helgens forpliktelser med smerter av ulike slag?
Tiden vil vise. God natt.
