I dag har jeg en liten «meltdown». Den kom ut av det blå. Jeg har ikke kjent på negative tanker, håpløshet eller depresjonstegn på en god stund, likevel våkner jeg i dag og føler kun håpløshet. Etter nok en runde med migrene, dårlig søvn, øyesmerter og utmattelse, var de eneste tankene da jeg sto opp: Hvorfor og hvordan?
Nå er jeg snart 47 år. Jeg har vært ufør i snart 3 år, og likevel har jeg ikke livet på stell. Ikke klarer jeg å prioritere meg selv på en god og konstruktiv måte. Ikke klarer jeg å gjennomføre de ønskene/målene jeg har. Ikke klarer jeg å leve så strukturert som jeg har behov for – fordi jeg ikke klarer eller ønsker å prioritere mine behov fremfor noe annet. Ikke opplever jeg bedring, selv om det var målet med uføretrygden. Jeg var og er for syk til å jobbe. Men, jobben ga en slags struktur som jeg ikke lenger har. (Selv om den egentlig ikke ga det, for jeg fungerte jo ikke utenfor jobben).
En del av meg har bare lyst til å gi opp. En annen del av meg har bare lyst til å sette i gang med en haug av tiltak og aktiviteter. Så vet jeg at jeg ikke har energi og helse til det siste og da er liksom alternativet å gi opp. Men, det er jo ikke noe alternativ i seg selv, eller? Jeg må kanskje følge mottoet «start slow, go low.» Det er bare det at det fungerer så dårlig for meg. Jeg er liksom all in og ikke skynde seg langsomt. Der ligger en stor del av utfordringen.
Jeg vet hva jeg vil og hvor jeg vil. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal komme meg dit…
