Så våkner du, med en sterk angstfornemmelse i brystkassa. Noe klemmer, presser og gjør det vanskelig å puste. Jeg blir liggende å fokusere på det. På pusten altså. Inn. Ut. Inn. Ut. Dype åndedrag. Utvide brystkassa. Inn. Ut.
Samtidig er det så vondt i legger og lår. Det verker som et he….. og det er vanskelig å holde beina i ro..
«Hver dag er en gave vi forplikter å gjøre det beste ut av.» Dette sa en tidligere pasient hver morgen mens han ble stelt på badet. Det er 30 år siden og utsagnet er stadig med meg. Det har vært litt mer fremme i bevisstheten denne sommeren, for jeg synes det er vanskelig å gjøre det beste ut av dagene nå. Og med den erkjennelsen følger det så mye mer. Mye mer enn jeg ønsker å dvele ved. Dveler jeg ved dette havner jeg fort i en negativ spiral med selvforakt og fordømmelse. Dit et det ikke ønskelig å komme.
Det har vært en tøff sommer. 3-4 timer søvn i snitt. 5-6 med diverse sovemedisin. Migreneanfall og økende generell hodepine på løpende bånd, med de effektene det har på kroppen. Stemningsleiet har vært preget av enorm irritasjon. Det har vært som å være i en evig rundkjøring uten å kunne påvirke veien ut. Det har vært krevende både for de rundt og for meg. Jeg vet fortsatt ikke helt hva som blir veien ut, annet enn at jeg har fokusert på søvnen. Det har ikke gitt store resultater. Men likevel vet jeg at søvnen er viktig for begge mine sykdommer. Det er noe konkret å jobbe med.
I dag er målet å trene. Det blir tøft. Men, det må gjøres og jeg må komme meg ut av den aktivitetsfobien jeg merker begynner å sette seg. Jeg unngår ting, i frykt av anfall og smerter. Heldigvis innser jeg det. Erkjenner det. Spørsmålet som følger er enkelt å svare på: Hvem skal styre livet mitt? Sykdom eller jeg?
Det vanskelige er å følge opp svaret.
