Det er lenge siden jeg har skrevet. Det skyldes ikke mangel på ord og behov for å uttrykke meg, men manglende evne til å få tankene ned gjennom tastaturet. Det er et kognitivt kaos, følelsesmessig vakuum og fysisk kortslutning. Det er frustrerende å kjenne at kroppen ikke lystrer. At den blir pumpet av den minste aktivitet, at den sterkt begrensede hodepinen ikke holder seg borte, men forverrer seg hver gang jeg forsøker å gjøre noe. Det er psykisk belastende å erkjenne at veien tilbake til arbeidslivet er lang. Vi snakker kanskje år. For en som har målt sin verdi i yrkesutøvelse, blir det et spørsmål om egenverdi. Hva er jeg verdt nå? På en måte gjennomgår jeg en liten eksistensiell krise. Angstreaksjoner er høyst tilstedeværende; min mangeårige dødsangst har kommet tilbake. Jeg får angst bare av tanken på å møte kjente, angst for andres eventuelle tanker, reaksjoner og meninger. Jeg føler meg utrolig alene, på alle områder, og vet samtidig at det er få, om noen, som forstår hva jeg gjennomgår. Tidvis blir det som å løpe rundt og rundt i et hamsterhjul. Jeg kommer ikke ut, og dersom jeg ramler av – hva skjer da? Det er liksom en forutsigbarhet i å holde hjulet i gang, destruktivt eller ei.
Det er dager jeg kjenner på mer tristhet enn andre. Det er dager jeg tenker at depresjonen jeg fikk tidligere i høst er over. Andre dager tenker jeg at jeg bare har blitt flink til å skyve det bort, distansere meg fra det. For så fort jeg konfronteres med min manglende kapasitet og kapabilitet, ligger tristheten, med dens evne til å snakke meg selv ned, tett under overflaten. Så jeg har jo faktisk bare funnet en måte å holde meg i gang på. Hamsterhjulet er på en måte effektivt, men samtidig må jeg jo erkjenne at jeg aldri vil klare å løpe fra denne tsunamien av følelser og selvdestruktive tanker jeg vet jeg en dag må møte og ta tak i. Jeg mistenker det vil bli mørkt, vått og ufattelig ensomt.
