Jeg har alltid ansett meg selv som en ærlig person. Først og fremst siden jeg er så dårlig til å lyve. Eier ikke pokerfjes og får vondt inni meg av å ikke si ting som det er. I et yrke hvor taushetsplikten er essensiell, har jeg nok lært meg å omgå sannheter eller svare noe vagt, «rundt» og diplomatisk i situasjoner hvor jeg må, men ellers i livet liker jeg ikke å måtte gå rundt grøten. Derfor er det et lite paradoks, og for meg litt overraskende, når jeg må innrømme at den eneste jeg sjelden er helt ærlig med, er meg selv.
Gjennom mange år har jeg opparbeidet en god evne til å presse meg selv langt utover hva jeg vet og kjenner kroppen har godt av. Ta f.eks. et migreneanfall. I mange år kjente jeg på en enorm pliktfølelse med tanke på å gå på jobb. Jobbdeltakelse trumfet alt. Så jeg gikk på jobb med ganske så sterke migreneanfall, gjerne 2-3 dager på rad. Var jeg heldig, kom anfallene midtveis i uka så jeg kunne bruke helgen på å komme meg igjen. Var anfallene så invalidiserende at jeg måtte melde meg syk, var det om og gjøre å komme tilbake på jobb så fort som mulig. Jeg stoppet ikke opp og tenkte over hva jeg trengte eller spurte meg selv om hvordan jeg egentlig hadde det. Gikk jeg inn i depresjon, eller den forverret seg, var det likevel å kjøre samme tempo, gjennomføre alle forpliktelser, uansett hva det kostet meg. Det ble ikke stopp før kroppen mer eller mindre streiket.
Den senere tiden har jeg tillatt meg å kjenne etter hva et migreneanfall gjør med kroppen, og det er ganke mye! Nå erfarer jeg for det første at varselet kommer flere dager i forkant, av og til så mye som uker. Under anfallene er det ikke bare vondt i hodet, det er en generell overaktivering av hele nervesystemet; som f.eks. å tisse mye flere ganger i timen til en ekstrem sensitivitet for lyd og lys. Etter anfallet er det en ekstrem utmattelse, der jeg egentlig orker svært lite. Kroppen trenger fortsatt det samme som under et anfall; ligge i et mørkt og kjølig rom og hvile. Kanskje både en og to dager. Deretter kan jeg sakte men sikkert returnere til en normaltilstand.
Da dette svært lite helsefremmende arbeidsmønsteret mitt gjennom mange år ble tydelig for meg, har det fått meg til å tenke: Hva fikk jeg igjen for det? En ting er i alle fall sikkert; ikke noen takk fra arbeidsgivere. Så uttrykket; «det er ingen som takker deg,» stemmer. Den eneste som har fått lide for min pliktfølelse er meg selv og min familie. Men, dersom jeg hadde oppdaget denne ekstreme pliktfølelsen og konfrontert redselen for å bli sett på som svak og sykelig tidligere, hadde dagens situasjon vært anderledes? Vel, det er det jo ingen som vet, og det er jo liten grunn til å dvele ved det. Jeg må uansett håndtere hverdagen slik den er nå. Men, jeg skylder vel en takk og en unnskyldning til de få som prøvde å få meg til å stoppe opp av og til. Jeg var bare ikke mottakelig. Jeg ville ikke la meg begrense, hverken av sykdom eller andre, og jeg ville ikke bli oppfattet som syk og en som evt. «navet.» Dette til tross for at jeg jobbet med syke selv, og absolutt oppfattet mindretallet av de jeg kartla som snyltere på systemet.
Det å leve med kroniske sykdommer er en utfordring på mange områder. En av dem er uvitenheten man møter, også fra mennesker man ikke forventer det fra. Noen få ganger har jeg spurt om tilrettelegging på arbeidsplassen. Som oftest har jeg blitt møtt med: «Kan du ikke komme på jobb når du har tatt anfallsmedisin og er noe bedre?» Svaret mitt ble: «Da er jeg ruset.» Jeg tar medisin med trekant og jeg opplever å være fyllesyk. Jeg kan ikke engang kjøre bil. Fortsatt blir man møtt med holdningen: «Kan du ikke bare ta en paracet da?» Jeg har også overhørt kommentarer som at «vedkommende kan vel ikke være deprimert; hen sitter på kafé i sentrum med andre.» Ok, så dersom du er deprimert bør du ikke sosialisere deg? Å sosialisere er vel nettopp en del av oppskriften på å komme ut av depresjonen. Slike kommentarer gjør meg matt, og for mitt vedkommende ble jeg enda mer målbevisst i at «jeg skal vise deg; jeg skal fungere til tross for sykdom – selv om det går på bekostning av meg selv.»
Retrospektivt var ikke fandenivolskhet og jernvilje fasiten. Jeg er ikke lenger like opptatt av å bevise for verden hva jeg får til, men jeg har kanskje blitt mer opptatt av bryte ned tabuer og fordommer. Endelig prøver jeg nå å være mer ærlig med meg selv. Men for meg handler det å være ærlig, også om å akseptere, og det handler om hvordan jeg ser på meg selv. Det er årevis med gamle inngrodde mønstre som skal brytes ned og en ny vei skal gås opp. Jeg har blitt flinkere til å la sykdommen ta den tiden den tar. Dvs. får jeg migreneanfall så er jeg flinkere til å hvile det jeg trenger, så sant ikke forpliktelser for barna vinner (og noen ganger jobb) . Når depresjonen kommer, aksepterer jeg den i stedet for å fighte mot den og føle meg mislykket fordi jeg igjen er deprimert. Er fatiguen klart til stede, tar jeg den med i betraktningen og blir ikke lenger superfrustrert over alt jeg ikke får gjort. Så ærlighet og aksept er i fremgang. Trening er et område jeg fortatt sliter med. Det er fortsatt vanskelig å senke intensitet eller treningsmengde når jeg kjenner at det butter. «Du er ikke i kjelleren ennå,» tenker jeg. Hører jeg på de tankene, ender jeg som oftest i senga. Så det å holde igjen, ikke sammenligne seg med andre osv., er en pågående utfordring. Et annet område er jobb. Jeg har problemer med å akseptere at jeg ikke får gjort mer enn jeg får gjort innenfor deltidsstillingen min. Det sitter fortsatt i ryggmargen at andre er viktigere enn meg selv. I den siste sykefraværsperioden, tror jeg det er første gang jeg ikke har hatt dårlig samvittighet for noen, verken kollegaer eller brukere. Rett og slett fordi jeg har vært så dårlig at det kun har handlet om å komme meg igjennom de neste timene uten å bli gal av smerter. For første gang handlet det om å bli frisk, ikke om å komme seg fortest mulig tilbake til jobb. Så, begynner jeg kanskje å bli mer ærlig med meg selv?
Aksept er forøvrig et helt eget tema. Aksept er for meg både en rundkjøring og et veikryss; og jeg er ikke helt sikker på veien eller avkjøringen……..For sikkert 10 år siden, sa en behandler til meg: «Du er din verste fiende.» Så, nå er det vel på tide å bli venn med meg selv?
