Alder er en morsom ting. «Du er ikke eldre enn du føler deg,» er jo et uttrykk. Jeg har lenge fryktet det å bli eldre. Ikke nødvendigvis fordi tallet blir høyere, men mest fordi jeg frykter døden. Men, de siste ukene har jeg stadig tatt meg i å tenke; «Jeg er jo bare 26!» Så slår realiteten inn etter ett sekund eller to. Da trøster jeg meg med at jeg kanskje er 26 år i hodet. Kroppen og biologisk alder er noe helt annet.
For noen uker siden var jeg på festival. Der fikk jeg vel slengt ganske tydelig i fleisen at jeg kanskje ikke er 26 år i hodet heller. Da følte jeg meg for første gang gammel. Og med den erkjennelsen kom et savn etter ungdommen eller 20-åra. Mon tro om jeg hadde levd de årene litt annerledes hvis jeg hadde hatt den tryggheten jeg på en måte har i meg selv i dag. Noe av denne tryggheten skyldes jo livserfaring, men det meste handler nok om eget selvbilde. Når jeg har følt meg mindre verdt omtrent halvparten av livet, har det påvirket hvordan jeg har levd livet. Jeg har holdt meg selv tilbake, i de fleste situasjoner. Dette er jo år jeg aldri får tilbake. Så det er bittersøtt dette, å stå og se ungdommen leve livet til det fulle og erkjenne at jeg aldri har levd eller får levd det livet.
Jeg kom visst til å si det også, at jeg er gammel. Til min eldste datters store glede. For hvis jeg sa det selv, kunne hun kalle meg det også! Men, jeg har ikke fylt 50 ennå, så da kan jeg vel holde fast i «ungdommen» litt til? Så hjelper det jo ikke å se seg tilbake og angre på det som er gjort, eller føle savn for det som skulle ha vært. For alt blir jo spekulasjon. Målet får vel bli å leve de årene man har foran seg til fulle, og det er jo en utfordring i seg selv.
For jeg lever ikke livet til det fulle. Hva nå enn det betyr. Jeg skulle ønske livet var annerledes på så mange fronter. Det sier jeg uten å være blendet av bildene man finner i SoMe. For jeg tror ikke på glansbilder. Jeg skulle så bare ønske at jeg hadde et annet utgangspunkt enn jeg har akkurat nå. For i den forbindelse er ikke alderen på min side. Da hjelper ikke fraser som: «Alder er ingen hindring.» «Du er ikke eldre enn du føler deg.» «Alder er bare et tall.»
For tiden går. Timene, minuttene og sekundene går. Jeg får de aldri tilbake. Her sitter jeg i mitt eget nett. Hva har jeg oppnådd, bortsett fra to flotte barn? Jeg kjenner det depressive begynner å styre fingrene nå….- men det er jo en sannhet i det også.
Men, til tross for dette – jeg føler meg bare 26 år i hodet. Kunne godt festet med ungdommen, i alle fall de mer modne av ungdommen. Jeg kan ofte føle meg like forelsket nå som da jeg var ung. Som med alt annet her livet, handler det vel om å fokusere og holde fast på det som er godt.
