Refleksjoner,  Uncategorized

Selvbilde

Det er på tide å gå inn i de mørke tankene som alltid ligger og lurer. Jeg klarer å holde dem på avstand mesteparten av tiden, men det er på tide å konfrontere dem, parkere dem og komme seg videre i livet. Det er på tide å selv leve slik jeg ønsker – og forteller mine barn at de skal tenke og leve.

Selvbilde: Så lenge jeg kan huske har jeg slitt med selvbildet. Jeg vet ikke når det oppsto eller hva som utløste det. Jeg har aldri blitt fryst ut, mobbet eller utsatt for annen ekstern påvirkning som kan forklare det. Det eneste jeg vet er at jeg på et tidspunkt fikk vite at jeg ikke var et tiltenkt/planlagt barn, da jeg ble til. Mine foreldre har aldri gitt meg noen som helst følelse av at jeg ikke var ønsket. Jeg har også spurt dem i voksen alder, og svaret var at selv om jeg var en overraskelse, var jeg ønsket. Jeg velger å tro på det. Men, uansett årsak har nok vissheten om at jeg ikke skulle være her, ført til at jeg har hatt et behov for å bevise min eksistensielle rett. Det har vært veldig viktig for meg å ikke svikte, og å leve opp til alle slags forventninger, mål eller standarder her i livet, uten å vite hva forventningen, målet eller standarden var. «Sky is the limit», er det noe som heter. For meg har limit’en vært langt forbi himmelen. Jeg har på så mange måter og områder i livet, higet etter det uoppnåelige. Jeg har aldri sett på meg selv om god nok for vennskap, for kjæresteforhold, som arbeidskollega. Ja, listen er lang. Det positive i det hele, er at jeg har godtatt mine begrensinger på enkelte områder.

Jeg vil tro jeg var en middels elev/student. Landet fra godt/4 og oppover. Og det var helt greit for meg. Jeg higet aldri etter å være et «skolelys». Stort sett gjorde jeg så godt jeg kunne, og det var godt nok. Jeg ble ikke den fagprofesjonen jeg hadde tenkt til, og det var også helt greit. Jeg fant min plass i det jeg ble. Men, det ble veldig viktig å gjøre en god jobb, ikke tabbe meg ut, ikke gjøre faglige eller menneskelige feil i jobben. Redselen for ikke å være god nok kom veldig til uttrykk da jeg skulle tilbake til jobb etter fødselspermisjoner. Tenk om vikaren var bedre enn meg, på alle områder? Tenk om arbeidsplassen opplevde det som et nederlag å få meg tilbake? Det ble jo derfor enda viktigere å yte på jobb. Jeg ble stadig fortalt at det er vanlig å jobbe redusert når man har små barn. Det skulle ikke gjelde meg, og trolig jobbet jeg mer enn noen gang i småbarnsårene til mine barn. Det var viktig for meg å yte 110 % på alle områder. Og det gikk jo på et vis, helt til kroppen sa stopp da barna var knapt 2 og 4 år gamle. Men, det var aldri noe alternativ å stoppe opp, stikke fingeren i jorda og tenke seg om. Det var bare å finne ut hvilke arbeidsoppgaver jeg kunne mestre mens jeg presset meg tilbake til full stilling. Og slik gikk arbeidsårene; alltid foroverlent, alltid på jakt etter å gjøre meg fortjent til stillingen, til kollegaene. Ros for godt utført arbeid, ble aldri noen laurbær – jeg følte alltid at den ikke var rettet til meg. Jeg var rett og slett ikke den verdig. Det var som om jeg sa til meg selv at jeg bare har satt opp en maske, gitt dem inntrykk av at jeg er bedre enn det jeg er. Pirker de bak masken, vil de se hele udugeligheten min. Da vil de se hvem jeg egentlig er, en nobody.

Jeg tenkte aldri da, at jeg med disse tankene egentlig tillegger andre dårlige kvaliteter. At jeg tillegger andre ord og handlinger som ikke er deres. Jeg måtte noen timer i terapi før jeg så hvor skrudd tankegangen min var/er. Hvis jeg ikke fortjente ros, hadde jeg vel ikke fått den? Jeg ser det nå, men selv om dette er mange år siden, sliter jeg fortsatt med å ta i mot ros. Det er aldri noe ekstraordinært med det jeg gjør. Jeg gjør liksom bare et minimum av det som er standarden, selv om det rasjonelle fugleperspektivet jeg mestrer å innta av og til ser at det ikke stemmer, og at min standard fortsatt kanskje er høyere enn andres.

Å yte det maksimale hele tiden, på alle områder, har vært viktig. Det har vært viktig for å bevise for andre, men kanskje mest for meg selv, at jeg duger. Jeg får til, derfor er jeg verdt noe. Derfor er jeg berettiget en plass på denne planeten. Etterhvert utviklet jeg en viss selvtillit på enkelte områder, som i alle fall gjorde meg trygg på hvilke oppgaver og utfordringer jeg mestrer og ikke. Godt var det. For parallelt med at selvtilliten vokste, kom også angsten for å gjøre feil. Tenk om jeg blir avslørt?

Men; samme hvor mye jeg jobbet, ga av meg selv og engasjerte meg i ulike verv og oppgaver; mitt selvbilde forble: meg = en grå, ubetydelig skygge. En grå skikkelse der i utkanten av samfunnet. Alltid inkludert på et vis, men aldri fullt integrert. Jeg har alltid følt meg litt på utsiden. Når jeg tenker på meg selv som barn, tenker jeg at jeg var beskjeden og sjenert. Egentlig så vet jeg ikke om det stemmer. Jeg tror jeg i 10-års alderen utviklet en reservasjon; en frykt for å tabbe meg ut, en redsel for ikke å være god nok. I stedet for å vente på avvisning, tok jeg kontroll: Hvis jeg aldri ga hele meg, kunne jeg heller ikke bli fullstendig avvist. Jeg ble derfor denne skyggen, som står på utsiden og titter, som skulle ønske jeg kunne hoppe inn i alle situasjoner, være midtpunktet innimellom, «ta rommet», sole seg i glansen fra andre. I stedet ble jeg den reserverte, hun som satt og så på, hun som kunne snakke med de fleste, men aldri var god nok. Jeg ble aldri en av «de kule», men jeg fikk på en måte være med.

Denne grå lille skyggen var jo heller ikke verdt noen gutts oppmerksomhet. Retrospektivt tror jeg at jeg kan ha misforstått eventuell flørting som erting. Der jeg eventuelt oppfattet oppmerksomhet, var den uønsket – altså fra noen jeg ikke ønsket befatning med. Egentlig er det jo rart at jeg derfor er godt gift. Jeg giftet meg med min ungdomskjæreste, og han jeg i grunn for det meste var forelsket i gjennom tenårene. Men, jeg vet fortsatt ikke hvorfor han er gift med meg. Slem i min tankegang som jeg er og var, har jeg tenkt at han «tok til takke med meg». Jeg vet hvem han var forelsket i gjennom oppveksten. Det var ikke i meg. Hun han var forelsket i, falt for en annen. Så da «tok han til takke» med meg. Det høres jo helt skrudd ut. Jeg vet det. Det er ikke pent tenkt om min mann i det hele tatt, og han har gang på gang sagt at det ikke stemmer. Likevel, jeg er ikke verdig hans, eller noens kjærlighet, så jeg klarer ikke å se det på en annen måte. Men, jeg vet i alle fall at han er min bauta. Og han hadde vel ikke vært det i over 30 år, hvis jeg kun var second best……..?

Så, hva ser jeg i speilet? Jeg ser jo mer enn en grå skygge. Men, jeg er ikke flink til å verdsette meg selv. Jeg har alle mine fregner, jeg har mine mellomrom mellom tennene. Jeg har ingen kropp som en sylfide. Det har jeg i grunn aldri hatt og det blir ikke bedre med barnetillegg og alderstillegg. Når noen spør hva jeg er mest fornøyd med ved kroppen min, er svaret leggene. De er fortsatt slanke og holder seg godt. Resten av skrotten er ikke så mye å skryte av. Men; jeg vet at jeg er sammensatt, jeg vet at jeg på min måte er ganske fargerik, det er bare så sjelden jeg kan kjenne på det. Det er så sjelden jeg klarer å se i speilet og smile til den som står der. Jeg vet ikke om det noen gang vil skje. Men jeg håper at jeg kan dra nytte av den selvtilliten jeg har opparbeidet meg på ulike områder. Hvis jeg klarer å overføre den fra spesifikke områder, til å ha tillit til at jeg ikke alltid er en grå skygge, ha tillit til at de tilbakemeldinger jeg får faktisk er sanne, og at jeg omsider kan klappe meg på skulderen og si at jeg er verdt noe, fordi jeg er meg, ikke fordi jeg har gjort noe spesielt, har jeg kommet ganske langt.