Jeg har liksom blitt ett år eldre. Det er ingen tvil om at jeg har kommet halvveis i livet, sannsynligvis lenger. For en som har hatt dødsangst store deler av livet, er hver bursdag egentlig en belastning. Å bli eldre er en del av livet man bare må forholde seg til. Likevel kan man jo forholde seg til realiteten på ulike måter. Jeg velger å tenke at jeg faktisk er bare en dag eldre enn i går.
Likevel meldte det seg et behov for refleksjon. Å gå fra 46 til 47 har ikke bare vært enkelt, uten at det egentlig handler om alderen . Det har bare vært et hardt år. Man kan si det ikke har vært en dans på roser. Men, ser man rosen i all sin prakt, har den både stilk, torner, skjøre grønne blader og myke, glatte, fine kron/roseblader. Jeg har vel stort sett levd siste året på stilken. Hoppet mellom tornene, klamret meg fast i stilken og til bladene i håp om en liten pause på vei mot toppen.
Livet med bipolar lidelse kan være uforutsigbart. Fra dager med masse energi, til dager hvor alt er «normalt «, til dager i det dypeste mørket hvor de suicidale tankene får fotfeste og jeg plutselig befinner meg i en situasjon hvor jeg skriver avskjedsbrev til familien. Høst og vinter ble levd i ett tungt mørke. Jeg tør påstå at jeg lever takket være min bauta. Min familie er stadig nære vitner til at livet kan være uforutsigbart og tidvis brutalt. De erfarer at det er kort vei mellom gråtetokter og lattersalver. At irritasjon, sinne og følelse av håpløshet kan komme brått og uventet. De kan bli usikre på hvilken vei det bærer; er hun seg selv nå, eller er aktivitetsnivået og energien for høy? Å være pårørende er ikke bare enkelt. Jeg forstår det, men klarer ikke alltid å regulere måten ting blir sagt på, eller tårer som plutselig flommer. Alt jeg kan håpe på, er deres kontinuerlige støtte og at de på sine måter kommer styrket ut av det. Det er lærdom i så mangt.
Depresjonståka slapp ikke taket før i mars og med det ble det endelig vår både inne og ute. Men dansen på rosebladene varte ikke lenger enn til sommeren. Da returnerte de intense hodesmertene, med en ny vri. Å leve med kroniske smerter er en tålmodighetsprøve. Det å erfare at man bare blir dårligere samme hvilke tiltak man iverksetter og til tross for så optimal forebyggende behandling som mulig, krever en styrke det kan være vanskelig å mobilisere. Det kan være vanskelig å klamre seg til håpet. Det er en grense for hvor mye kognitiv tenkning/selvterapi jeg får til. Selv om jeg kan bruke kognitive teknikker både til å unngå depresjonsspiralen og for å unngå å bli slukt av smertehelvetet, kan jeg ikke tenke meg frisk. Det handler egentlig til slutt om aksept. Det er ikke like enkelt. Én ting er å akseptere de kortene livet har gitt meg. Jeg har alltid tenkt at vi får det vi tåler, samme hvor urettferdig det kan oppleves. Jeg skal sikkert lære noe av dette også. Men, det er likevel tungt å akseptere de tapene som oppstår som følge av sykdom. De er mange.
Dessverre tror jeg også det er veldig enkelt for andre å dømme. Derfor er åpenhet viktig, selv om det er krevende. Kunnskapsmangel om, og negative holdninger til både bipolare lidelser (og psykiske lidelser generelt), hodepinesykdommer (og andre usynlige sykdommer), og uføre lever fortsatt i beste velgående. For å klargjøre:
Nei, jeg er ikke gal, uansvarlig eller upålitelig. Jeg har bare en hverdag med kanskje litt flere fargeskifter enn gjennomsnittet.
Nei, kronisk migrene, hemicrania og andre hodepinesykdommer kureres ikke med en paracet eller ibux. Hodepinesykdommer er mer enn «bare vondt i hodet».
Nei, jeg er ikke lat eller har lav arbeidsmoral. Ja, jeg ønsker å bidra i samfunnet og til fellesskapet.
Ja, jeg anser meg fortsatt som en ergoterapeut, selv om jeg ikke er i jobb p.t.. At jeg ikke er i fast jobb, betyr ikke at jeg er ubrukelig til alt eller er mindre verdt. Jeg har nemlig lært at vår verdi måles i kraft av at vi er, ikke hva vi gjør. Og enn så lenge er jeg.
Jeg snakket med min nevrolog dagen før bursdagen min. Jeg har mest sannsynlig enda en hodepinesykdom. Heldigvis ser medisiner ut til å ha en viss effekt. Hvorvidt mitt 47. år blir bedre enn mitt 46. år, gjenstår å se. Jeg har et visst håp om bedre dager. En god leveregel er kanskje uansett Snoopy sitt utsagn: Vi dør bare én gang, vi lever hver dag.
Ta vare❤️
