Refleksjoner

Smilet i speilet

Musikk berører på mange ulike måter. For meg kan det f.eks. være stemningen, dynamikken, rytmen, eller teksten. Det er ikke ofte at teksten treffer umiddelbart, ofte må jeg høre den flere ganger – kanskje foreta en liten analyse. Men, noen ganger hører jeg teksten og ikke musikken. Dette skjedde her om dagen da en radiokanal spilte Chris Holstens «Smilet i ditt eget speil.» Den traff midt i brystkassa.

«Men det var en ting du savna, det var smilet i ditt eget speil.»

Jeg vet ikke om jeg noen gang har smilt til mitt eget speilbilde, sånn på ekte. Og det er i alle fall ikke ofte jeg har stoppet opp og tenkt til mitt eget speilbilde; hu der – hu er god. Eller fin, eller verdifull. Jeg ser i speilet og tenker eventuelt: «det er hva det er.» Og sånn har årene gått, tiår etter tiår.

Så har det ikke handlet så mye om utseende. Joda, det er sikkert nok å gripe fatt i for en plastikkirurg, men det har ikke jeg vært så opptatt av. Det som har opptatt meg, er det som har vært bak fasaden. For den jeg så i speilet, var en ubetydelig person, et vesen som prøvde å skape seg en plass på jorden. En som prøvde å finne sin verdi, og jeg var jo ikke verdifull. Noen var glad i meg og elsket meg for den jeg var, men tidvis klarte jeg ikke å tro på det – for en slik gave kunne jo ikke jeg være verdt. Jeg så på meg selv som en byrde. En byrde for mine nærmeste fordi jeg hadde egne meninger,en sterk vilje og kunne finne på ting storesøster aldri gjorde. En byrde for omgivelsene fordi jeg ikke var pen nok, kul nok, smart nok, flink nok, osv……lista er lang. Jeg følte meg akseptert blant mine nærmeste venner, og den vennekretsen reddet nok tilværelsen min i de kritiske ungdomsårene, men utenfor den kretsen, var jeg et null. Og så redd for å trå feil, så redd for å gjøre noe som kunne utløse ett eller annet jeg egentlig ikke visste hva var. Alt jeg higet etter var en form for anerkjennelse. Men hva den skulle bestå i, visste jeg ikke, og vet det vel heller ikke den dag i dag. Men jeg måtte i alle fall ikke gjøre store feil, perfeksjon var rettesnoren. Så da måtte jeg være snill nok, høflig og hjelpsom, lydig nok, legge lokk på meg selv- prøve å innfri alle forventninger jeg følte ble stilt meg, jeg var ubevisst om det var andres eller mines forventninger. Jeg måtte lykkes. Og siden jeg var mislykket i meg selv, måtte jeg lykkes med det jeg bestemte meg for å gjøre. Hvis jeg lyktes med å gjøre noe, da ble jeg kanskje verdifull. Å gjøre noe feil, ble min store skrekk i livet. Det var egentlig ikke et alternativ, tanken på å gjøre noe feil, eller følelsen av at jeg hadde gjort noe feil, ga meg angst.

«Jeg ser du kunne hatt det litt bedre. Jeg vet du har det vondt, slipper ingen inn på deg»

Nei, hvem kunne jeg slippe inn på meg? La masken falle? Nei; ingen kunne få vite hvordan jeg hadde det inni meg. Det ville være det samme som å bekrefte det alle allerede visste; at jeg ikke var verdt noe. Den innrømmelsen fra meg skulle ingen få. Til tross for så forskrudde tanker om meg selv, hadde jeg en jernvilje og en trassgihet i meg. Ingen skulle få knekke meg! Folk kunne synes jeg var et null; men bekrefte det utad selv, nei!

Det er sprøtt å tenke tilbake. Mye av dette er et tilbakelagt kapittel. En gang i løpet av 2016 oppdaget jeg jo at jeg faktisk er verdifull. Den oppdagelsen var et sjokk, og faktisk vanskelig å tro på av og til fortsatt. Men, egentlig gir det hele mening. Noe inni meg har forsøkt å fortelle meg det hele tiden. Inne i en godt gjemt avkrok av meg selv, har det sittet en sjel og sagt: «Dette er bare tanker, dette er ikke sannheten. Du er god nok, pen nok og verdifull, osv.» Men, siden jeg ikke klarte å lytte til den på mange år, utstyrte denne sjelen meg med jernvilje og trass, og en selvoppholdelsesdrift til ikke å knekke av egne forskrudde tanker. Å ikke mestre å lytte, har kostet meg mye ubehag, svette og mange tårer. Nå er jeg på vei, og kanskje kan jeg snart se smilet i mitt eget speil.