Skifte?

Så kjenner jeg det igjen, at noe er på gang. Som vanlig vet jeg ikke helt hva som skjer. Er den plutselige nedvurderingen av meg selv et uttrykk for manglende søvn eller av for høyt aktivitetsnivå, altså veldig sliten? Eller skyldes det langvarige og slitsomme smerter? Eller er det en depresjonsperiode på gang? Det vil de neste dagene vise, men jeg merker at jeg allerede må jobbe med tankene. Jeg merker at motivasjonen for ting synker, jeg snakker ned meg selv og verdien av det jeg gjør. Jeg tolker det meste min mann sier i negativ betydning, jeg opplever det meste som mas, er irritabel og utålmodig. Alt dette er tegn på en endring. Så hva kan jeg gjøre? Jeg må begynne med søvnen. Selv om jeg helst vil klare å sovne på egenhånd, sover jeg kun 3-4 timer per natt og det er for lite. Så da får jeg vel akseptere noen hjelpemidler. Det er litt rart å ha blitt redd for depresjonen. Etter fjorårets mørke med suicidale tanker, er jeg redd for å havne der igjen. For nå vet jeg hvor svart det kan bli. Det positive er jo at jeg er mer oppmerksom på signalene. Samtidig er det viktig å ikke tolke for mye. Mang en gang dette året har jeg sagt til familien at nå skjer det et skifte, jeg er på vei ned. Så går det en dag eller to, så kommer det et migreneanfall og når jeg er ute av det, er jeg i vater igjen. Så, det er med forbehold jeg sier at skiftet er på gang, men det er bedre å være føre var.