Hvorfor egentlig en dagbok?

I det siste har jeg fundert på hvorfor jeg i det hele tatt har en dagbok. Jeg har forsøkt å skrive dagbok mange ganger. Det kan være positivt fokus, som hver kveld å skrive tre positive ting om meg selv. Hvis jeg ikke klarte det, i alle fall tre positive ting jeg hadde gjort den dagen. Det varer kanskje en uke eller to, så renner inspirasjonen bort. I alle fall er det tydeligvis ikke viktig nok til at jeg forsetter. Uvisst av hvilken grunn. Sånn har det vært med vanlige dagbøker også. I perioder har jeg stort behov for å skrive ned det virvaret av tanker som tar opp alle plass og energi, og i perioder har jeg ikke overskudd til å skrive i det hele tatt. Dessuten kommer ofte refleksjonene og tankene jeg gjerne skulle skrevet ned på tur med hunden, mens jeg gjør andre oppgaver osv., slik at det ikke er så lett å få satt meg ned og skrevet. Når tiden endelig er der, har refleksjonene og tankene flydd sin vei, presset er mindre til stede og det var det. Jeg vet derfor ikke helt hvorfor jeg trodde jeg skulle lykkes med dette prosjektet. Jeg hadde et stort behov for å ventilere da jeg opprettet denne dagboken. Jeg har blitt oppfordret til å skrive, fordi jeg beskriver godt. Dette skulle derfor bli et prosjekt å fokusere på. Likevel klarer jeg ikke å skrive så ofte som jeg sikkert behøver. Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg fokusere på det jeg ikke får til, eller skal jeg klappe meg på skuldra for det jeg faktisk får til. Veien til fremgang er jo det det siste. Det betyr ikke at det lett.