Veien til Lykkelandet føles lang. Veldig lang, veldig kupert og tidvis helt håpløs. Da må jeg minne meg på: Hvor er egentlig dette Lykkelandet? Hva forventer jeg å oppnå når jeg kommer dit?
Lenge tenkte jeg at Lykkelandet skulle innebære å bli smertefri. At forebyggende behandling for migrene skulle fungere. Nå som andre hodepineutfordringer også har oppstått, og det trolig er mer enn én hodepinediagnose, som skal behandles ulikt, føles det uoppnåelig at jeg noen gang skal bli helt smertefri. Smertene er ikke lenger like sterke som dem var, men jeg har ikke hatt en eneste smertefri dag på over tre år. Konstant vondt i hodet, uavhengig av om det er aktive anfall eller ikke. Det gjør noe med meg.
Så har jeg denne bipolariteten da. Den har vært mer stabil tidligere enn den er nå. Jeg tror det skyldes alle smertene, for det er utrolig krevende å holde motet oppe og holde fast i troen om bedring og et mer aktivt liv, når smertene dominerer så mye av hverdagen din. Og når de mørke tankene kommer, skal du ha overskudd til å håndtere dem også. Det krever sin styrke, en styrke jeg har vanskelig for å holde fast i nå om dagen.
På toppen av de daglige utfordringene vi har, bestemte vi oss for å pusse opp kjøkkenet. Joda, vi skal gjøre det selv. Klokt? Nei. Med min begrensede kapasitet, og en mann som jobber overtid hver dag og i tillegg har to hobby-jobber, ser jeg ikke helt enden på dette prosjektet. Vi er på etterskudd med rive- og male jobb og kjøkkenet kommer om en drøy uke. Joda, trivelige tider.
Denne uka har jeg hatt et uforklarlig behov for bare å gråte. Jeg klarte å holde det i sjakk, helt til jeg sto og pusset en vegg her om dagen. Plutselig satt gråten inn, og jeg hulket og gråt i en evighet. Jeg var alene hjemme og hunden, stakkar, gjorde sitt beste for å roe meg ned. Det hele endte i hyperventilering. Helt grusomt å oppleve at du ikke klarer å trekke pusten samme hvor mye jeg forsøker å få den ned i magen. Det kom heldigvis noen hjem og fikk hjulpet meg. For meg er det hele fortsatt litt uforståelig, men jeg kan fortsatt oppleve følelsen av panikk. Da jeg sto og malte i sted, var hunden til stede – som om den sanset at dette kan gå dårlig en gang til.
Vel, nå skriver jeg meg bort. Destinasjon Lykkelandet var egentlig innholdet i dette notatet. Jeg tror jeg har kommet frem til at Lykkelandet ikke er en destinasjon. Det er selve reisen, selve livet. Jeg har fått utdelt noen kort som tilsier at jeg ikke bare kan leke meg gjennom livet. Jeg har noen begrensninger å forholde meg til. Hvordan jeg gjør det, hvordan jeg balanserer og hvor flink jeg blir til å sette grenser for hva og hvor mye jeg deltar i, vil bestemme hvordan sykdommene holdes i sjakk og hvordan jeg kan fungere best mulig hver dag. For vi lever hver dag. Ikke alle dager vil være like lykkelige, men de fleste dager har noe godt i seg. Det gjelder bare å se, gjenkjenne og vedsette de små tingene. For meg kan det være så enkelt som en klem fra min datter, eller å få ligge på armen til min mann.
