Noen dager, når jeg er lei av å ligge i mørket grunnet migrenen, eller bare «koper» på sofaen fordi jeg ikke har energi til noe annet, tenker jeg: Hvor mange dager av livet mitt har denne migrenen tatt? Jeg fikk migrene i starten av 20-årene. Det har vært mange dager i smertehelvete. Mange dager i senga, men også mange dager hvor jeg har presset meg gjennom avtaler og forpliktelser, med de konsekvenser det har gitt.
Jeg kom fort frem til at dette er et regnestykke det ikke er verdt å se nærmere på. Legger jeg til antall dager jeg har levd i depresjonens mørke, blir regnestykket dyster lesing. Så da prøver jeg å snu på det. Uansett sengeliggende eller i full aktivitet; dette er mitt liv. Dette er de kortene jeg fikk utdelt. Sykdommene har ikke tatt noen dager, som i betydningen at jeg har mistet noe. Jeg har trolig fått en annen lærdom i stedet. En livsstyrke som ligger der, som ikke alltid er like lett å få øye på når du føler deg på bånn. Men, det er god terapi i å rette fokuset mot mestring og lærdom enn tap og savn.
