Det er ikke lett å være mine nærmeste om dagen. De siste ukene har irritasjonen inntatt meg. Jeg er generelt irritert, hele tiden. Er jeg til en forandring ikke spesielt irritert, skal det ingenting til for å tirre meg. Det minste lille tonefall, spørsmål man selv kan finne svar på, en vittig kommentar på min bekostning, alt og mye mer fører til at røyken står ut gjennom øra og det føles som trykkokeren straks eksploderer. Det er utrolig slitsomt, og jeg klarer ikke å stagge det. Det er en prøvelse for både mine nærmeste og meg selv, og jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre eller hva det betyr.
Irritasjon er et varselsignal for meg, på både endring til hypomani og til depresjon. Det føles som jeg er i et veiskille, men at sykdommen ikke helt har bestemt seg for hvor den skal. Før irritasjonen tok over dagsformen min, følte jeg meg både hypoman og deprimert på samme tid. Hurtigheten på tankene tilsa hypomani, men den negative tankestrømmen som omhyllet meg, tilsa depresjon. Midt oppi det hele slet jeg med å sove. Jeg har den siste måneden sovet 3-4 timer i snitt. Det er ikke helsebringende på noen som helst måte. Ikke med tanke på min kroniske migrene som skjøt i været, eller min bipolare lidelse. Så, fokus er nå å sove, med de hjelpemidler som er nødvendig. Forhåpentligvis avtar irritasjonen når kroppen er mer restituert. Hvis ikke, får jeg et problem med familiefreden.
