Jeg har mange ganger tenkt over dette med å ha en bipolar lidelse. Ja, for selv i 2023 føles det ganske tabubelagt. Selv om jeg i utgangspunktet er en åpen person, og heller ønsker å bidra til en åpenhetskultur fremfor økt stigmatisering, er det ikke lett. Jeg erkjenner at jeg har blitt selektiv. Selektiv med tanke på hvem jeg forteller det til. Dersom jeg opplever at mottaker tåler å høre det, kan jeg si det. Dersom jeg føler at mottaker vil bruke opplysningene galt, er jeg mer tilbakeholden. Det blir veldig feil for meg. Det skal og det bør være like lett å si at jeg har bipolar lidelse, som å si at jeg har kronisk migrene. Men, det er en forskjell. Mange vet ikke helt hva de skal svare når de hører ordet bipolar. Det er nesten så man føler at noen tenker på hele historien vi har sammen og lurer på når jeg var «gal», mens de står der og vurderer hva de skal si. Kanskje handler det om kunnskap? For vet menigmann hva bipolar diagnose er og innebærer?
For meg, ble det en lettelse å få diagnosen. Det å få diagnosen gjorde til slutt at jeg aksepterte den delen av meg. Det var nemlig utrolig slitsomt å «kun være deprimert.» Jeg var deprimert i lange perioder av gangen, i over 10 år, og hver gang jeg gikk inn i en ny depressiv fase spurte jeg meg selv: «Hvorfor?» Og det gjorde de rundt meg også. Hva har skjedd nå da? Hvorfor er du deprimert? Du har jo alt du trenger her i livet, det er ingen grunn til å være deprimert, var gjengangerne. Og, kanskje noe av mitt eget tankemønster også. Selv om det ikke behøver å være ulike livstraumer som utløser en unipolar depresjon, er det jo ofte forbundet med det. Og man bør vel respondere på langvarig terapi og evt. medisiner. Jeg gjorde ikke det. Det holdt meg i sjakk. Det ble noen krykker til å takle hverdagen.
Å få den bipolare diagnosen og den psykoedukative tilnærmingen til sykdommen, der man lærer og forstår at disse vekslingene ikke kan styres, var en øyeåpner. Jo, vi kan påvirke svingningene med en viss livsførsel, men svingningene mellom polene vil alltid til ligge der. Og den erkjennelsen ble så viktig for meg. Det er ikke min feil. Sykdommen er genetisk, kan ligge der latent, før et traume eller noe annet utløser den. Jeg kjenner nå min historie. Jeg vet at disse stadige tilbakevendende depresjonene ikke er min feil. Det er ikke jeg som ikke takler verden, livet, krav eller hva det måtte være. Det er slik jeg er, det er de kortene jeg fikk utdelt. En berg og dalbane-tilværelse, hvor det dessverre er flere nedoverbakker enn oppoverbakker. Men, det er fortsatt ikke min feil. For det er ikke slik at jeg gjør noe galt, eller at jeg mestrer livet med alt livet innebærer, dårlig. Det er bare slik sykdommen min er. Og jeg, jeg er så mye mer enn sykdommen min. Det er det fortsatt viktig for meg å (be)vise, slik at de som har sett eller satt merkelappen i panna mi, fortsatt ser at jeg duger. Samme hvor tungt det er, samme hvor dårlig grunnlaget er, jeg karrer meg alltid opp igjen.
