Anfall en, anfall to, anfall…..

Det har vært noen tøffe uker for kroppen. Hele juni har vært beintøff hvor jeg har gått fra det ene migreneanfallet til det andre til det ellevte. Snart halvveis i juli tyder det på at juli blir bedre, men absolutt ikke migrenefritt. Så jeg må jo spørre meg selv; begynner virkningen av cgrp-hemmerne å avta, eller er det ytre årsaker til denne oppblomstringen? Hvis det første er tilfellet, kjenner jeg håpløsheten inntar meg. For, å takle over 10 migreneanfall i måneden er tøft. Det som har reddet meg nå, er at smertenivået ikke er så høyt lenger grunnet cgrp-hemmerne, men det betyr ikke at det ikke er anstrengende for kroppen å ha anfall. Og i går, dag 2 i et anfall, kunne jeg ikke unngå å tenke på hvor mange dager av mitt liv denne sykdommen har tatt. Hvor mange dager har jeg «mistet» liggende i mørket eller ute av stand til å mobilisere krefter til annet enn å ligge? Og hvor mange dager har jeg forverret situasjonen og forlenget sykdomsperioden ved å gå på jobb? Hvor mange dager har denne migrenen tatt av livet mitt, styrt livet mitt? Når man stadig opplever de ulike fasene i sykdommen stadig sterkere, og med ny kunnskap om at man alltid er i en fase, tror jeg faktisk ikke jeg orker å se regnskapet. Det blir viktigere å sette pris på de dagene man orker noe, til tross for smerter eller en kropp som protester. For det er vel fortsatt slik at sykdommen ikke skal styre meg? Vel, det er nok en sannhet med modifikasjoner.