Refleksjoner

Frisk for å være syk

Jeg har hatt skrivesperre i det siste. Ikke fordi jeg har manglet ord eller noe å skrive om, men jeg har ikke klart å sortere alle tankene og følelsene. Jeg har ikke helt kontroll på hverdagen min lenger, jeg har ikke helt kontroll på livet. Det er som om sykdom og nedsatt funksjonsnivå har tatt kontroll over meg, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta kontrollen tilbake. Innimellom vet jeg ikke helt om jeg vil ta kontrollen tilbake. Og det er en skremmende tanke. For det finnes ikke noe bra med å være her jeg er nå, utenom at kroppen får all den hvile den krever. Men på et tidspunkt, må jeg gå fra apatisk tilstand, passiv hvile til aktiv hvile. Akkurat nå, får jeg ikke det helt til.

Det er et uttrykk vi nordmenn bruker: «Man må være frisk for å være syk.» Som oftest hører jeg det i sammenheng med å kjempe mot offentlige systemer, kjempe for dine pasientrettigheter eller borgerrettigheter (les Nav). Men, jammen må man være ganske frisk for å være syk også. Det er utrolig krevende å «bevare forstanden» når smertene suger livskraften ut av deg, eller når angsten rir i kroppen helt urasjonelt, eller depresjonen kveler deg langsomt. Det krever mye å håndtere alt depresjon og angst fører med seg. Det krever faktisk mye tankevirksomhet til å analysere, diskutere med deg selv eller andre, bearbeide, håndtere og velge. Det krever mye å mentalt være på toppen av alle disse følelsene og tankene dette utløser. Det krever mye å håndtere sterke, daglige smerter, der tankene sitter.

Jeg ønsker å klare meg best mulig, uten flere hjelpemidler enn nødvendig. Jeg har en fast krykke, medisin mot bipolaritet. Da jeg startet på den, bestemte jeg meg for at det skulle bli den eneste «psykiske» medisinen. Etter et legebesøk i går, må jeg nå revurdere det. For det kan hende jeg en periode trenger en krykke til, til å komme meg gjennom nettene, til å sove slik at jeg får et bedre overskudd og utgangspunkt for dagene. Hos legen i går virket det fornuftig. Medisinen er fortsatt ikke hentet og mens jeg så klokken tikke mot apotekets stengetid, måtte jeg spørre meg selv: Hvorfor nøler du? Jeg kom frem til at motstanden mot en ny medisin for en periode ikke kun handler om motvilje mot flere krykker, men er et spørsmål om jeg vil ut av hula mi. Jeg måtte faktisk spørre meg selv: Ønsker jeg å bli bedre? (altså av angst/depresjon og utmattelse. Å bli smertefri er øverst på lista)

Så, sånne spørsmål skal man da håndtere, på toppen av alt annet. Så kan den rasjonelle siden av meg si at det var bare en flyktig tanke, ikke noe å vektlegge eller henge seg opp i. Men, når alt er et kaos er det ikke alltid man klarer å velge hva man henger seg opp i. Så i stedet for å grunne på dette og tenke at nå er jeg helt på jordet, disse (p)syke tankene må jeg behandle så raskt som mulig, stoppet jeg opp og holdt fast i en ny tanke: Kan jeg prøve ut en annen tilnærming?

I over 10 år har jeg kjempet mot meg selv, kjempet mot mine «demoner.» Jeg har kjempet mot depresjon, mot angst, aldri akseptert et migreneanfall. Jobbet ræ… av meg for å komme tilbake til jobb så raskt som mulig, til å mestre arbeidet mitt uten å reflektere over hva det kostet meg av krefter, og hvordan det påvirket mine nærmeste. For hele min verdi her i verden, har jeg basert på hva jeg får til og hva jeg mestrer utenfor husets vegger. De siste årene har dette snudd. Etter at jeg oppdaget at jeg har verdi i meg selv, etter at min psykolog fikk meg til å forså at jeg ikke kan kontrollere mine diagnoser/sykdomsperioder, begynte jeg å forstå hva alle disse sykdomsperiodene har kostet meg. Og til slutt måtte jeg stille meg spørsmålet: Var det verdt det? Har det å drive rovdrift på egen kropp, sjelden være ærlig med meg selv, ikke akseptere restitusjonsperiodene, ført noe godt meg seg? Utover at jeg vet at jeg får til det meste, med ren viljestyrke?

Nei. Nei, er det enkle svaret. Og da er det kanskje på tide med en ny tilnærming?

Så, mine nye spørsmål ble (og svar):

  • Trenger jeg å føle det som et nederlag at jeg ikke alltid klarer å følge læreboka for behandling av angst og depresjon? (NEI)
  • Er det noen ganger helt greit å bli litt i hula mi, der det er trygt og godt, så lenge jeg ikke lukker døra helt? (JA)
  • Er det greit å lytte ærlig til kroppen og gi meg selv det kroppen gir beskjed om? (JA) Den vil vel alltids bli utfordret senere? (HELT KLART)
  • Er dette «frykt for bli bedre» (NEI, tror ikke det), eller er det å være huleboer den beste terapien jeg kan gi meg selv akkurat nå? (TROR DET)
  • Har jeg noe mer å kjempe med? (NEI)
  • Når selv viljestyrken, mitt trofaste våpen, ikke er nok akkurat nå, så har jeg kanskje fått nok akkurat nå? (SLOW LEARNER)

Da er jeg kanskje litt frisk likevel, siden jeg klarer ta noen valg jeg mener og tror er fornuftige for å bli bedre? Vil jeg ta den nye krykken i bruk? Mest sannsynlig. Det er ganske kjedelig å være være våken hver natt;-) (og flink pike syndromet lever fortsatt)