Det ble en sprøyte i låret med triptaner i går kveld. En urolig natt, men våknet migrenefri – om enn noe sliten. Hodet begynte å krangle på slutten av dagens økt i hallen, så nå har jeg inntatt senga med følelsen av at topplokket står i fyr, eller det er i alle fall glør. I morgen venter det tøffe økter, så jeg får lade som best jeg kan.
Det rare er den følelsen jeg alltid får etter en konkurranse. Det er nesten angstpreget, men det bunner vel i frykten for ikke å være god nok, for å ha gjort noe feil. Og noen små feil ble det i dag, ikke min skyld for så vidt, men mitt ansvar. Det må utbedres til i morgen.
Hva har jeg så lært det siste døgnet?: Det er bedre å behandle milde migreneanfall enn å håpe det går over med en natts søvn. Erfaringen tilsier at det ikke skjer, så kanskje jeg endelig har lært.
