Jeg liker ikke ordet sliten. Det er liksom oppbrukt. Likevel føler jeg meg sliten. Hvorfor? Hvem vet. Jeg var i Ålesund i helgen. Hadde det kjempefint, og var hjemme søndag formiddag. Burde være god tid til restitusjon før en ny uke. Men, jeg har bare hatt lyst til å sove. Jeg har sovet en del, samtidig ikke for mye slik at det ikke skal ramme søvnen om natta. Drømmene, nesten marerittene, er mange og jeg er ikke akkurat uthvilt når jeg våkner. Migreneanfall, milde og kraftigere, preger hverdagen i tillegg til andre intense smerter rundt om i hodet og kroppen for øvrig . Jeg føler meg «blue», men jeg har landet på at jeg ikke er i en depressiv fase (tror jeg). Jeg er «bare sliten» og ikke minst lei av en kropp som ikke fungerer slik jeg vil den skal fungere.
Denne uka har jeg gjort minst mulig, men selv det jeg har gjort har vært for mye. Til helgen skal jeg til Stjørdal. Jeg gleder meg. Samtidig gruer jeg meg. Mest gruer jeg meg for om jeg klarer å være på «høyden.» Jeg har god erfaring i «å løfte meg ut av» smertene for å fungere på et nivå som er forventet av meg. Hadde jeg ikke hatt evnen til det, hadde jeg ikke klart å stå i jobb så lenge som jeg faktisk gjorde. Men, det koster krefter å løfte seg opp for å fungere best mulig. Det er de kreftene jeg er redd for at jeg ikke har. Forhåpentligvis klarer jeg å surfe på gammel erfaring.
Uansett er det godt å komme seg ut av den vanlige hverdagen, oppleve andre omgivelser og omgås andre mennesker. Det er ofte verdt innsatsen. Kanskje gir det energi? Så gjenstår det å se hva jeg tenker til uka.
