For ca. tre uker siden tok jeg i mot en journalist fra lokalavisa. Det var på en måte skummelt, samtidig var hun så hyggelig at det hele bare ble en veldig god prat. I dag kom artikkelen ut på nett. Det rare er at jeg egentlig føler en veldig ro med det. For noen år siden kunne nok dette trigget en god porsjon med angst og negativ selvransakelse. Men som skrevet og sagt; i dag vet jeg hvem jeg er og hva jeg står for. Det blir litt «take me or leave me.» Det lever jeg godt med. Jeg velger å tro at åpenhet er bra uansett om noen er ukomfortabel med det eller ikke. Det betyr ikke at alle trenger å vite eller få høre livshistorien min. Men det er viktig å vise at det går an å snakke om psykiske lidelser. Skal man få mer kunnskap, må det snakkes om og man må tørre å spørre. Det var en bekjent som sa og spurte for noen uker siden; jeg vet ikke hva bipolar lidelse er, så jeg spør. Mye bedre det enn å gå å lure, spør du meg. (Så blir det opp til meg å avgjøre hvem som skal få hvilken versjon. Det handler om tillit, relasjoner og en følelse av hvem som kan forvalte det.)
Jeg skammer meg ikke over å ha en psykisk lidelse med depresjoner lenger. Det å ha en diagnose trenger ikke å bety at man er syk hele tiden. Det går opp og ned, som det gjør for alle mennesker. For meg går det i perioder mer ned enn hos andre. Sånn er det, og det lever jeg godt med så lenge jeg vet at sikkerhetsnettet er der. Det nettet er også viktig å verdsette. Og sikkerhetsnettet har vist seg, for meg, å fungere best med mest mulig åpenhet.
Så da er katten ute av sekken, og med det tror jeg på åpenhet og blomstring❤️
