Da har jeg vært på tur igjen. Enda en helg med dømming. Det er slitsomt, og det er gøy. Det er godt å komme litt bort fra hverdagen. Det er godt å treffe mennesker, både nye bekjentskaper og å opprettholde noen du har hatt en stund. Det er gøy å se flotte drillprestasjoner og hvordan utøvere vokser fra år til år, eller fra konkurranse til konkurranse.
Så hvordan går det med hodet da, spør flere meg. Vel, det kan jeg jo aldri spå på forhånd. I natt f.eks., våknet jeg med sterke lynende smerter, og jeg tenkte at dette blir en hard dag. Men, hodepinen utviklet seg ikke til et kraftig anfall. Jeg har hatt vondt, jeg har mobilisert (dvs. spist Bounty) for å holde konsentrasjonen oppe, men det har gått fint. På andre konkurranser har det kommet et anfall ut av det blå midt under konkurransen. Da må jeg også mobilisere (dvs. ta akuttmedisin). Noen ganger går konkurransehelgen fint, så kommer reaksjonen en dag eller to senere.
Jeg er visst god på dette med mobilisering, enten det er å innta søtt, medisiner, eller å fortrenge smerten til senere, til jeg har tid til å håndtere den. Uten den sistnevnte evnen, hadde jeg nok ikke kommet dit jeg er i dag (sånn generelt i livet). Så handler det for meg om å akseptere at jeg blir sliten, sliten sånn at hele kroppen verker og det er direkte vondt å bevege seg. Akseptere at prisen for å engasjere seg i noe kan bli noen migreneanfall og en slapp uke. Noen ganger er det verdt å betale den prisen fordi det jeg får tilbake veier opp for noen dager med ekstra smerter og mer tid på sofaen. Enn så lenge er dette regnskapet enkelt for meg.
