Det har vært en rar uke. Jeg var forberedt på at den kom til å bli hard. Det er vanlig etter to helger på farten. Men, at jeg skulle være så tom for energi, og så disponibel for hodepine, var jeg ikke forberedt på. Det føles som om uansett hvor lite jeg gjør, kommer økte smerter ut av ingenting. Alt jeg egentlig orker er å ligge på sofaen, sove, lese eller se en serie som ikke krever at jeg følger med mer enn et par ganger i løpet av episodene. Jeg forsøker å strikke, bare for å oppdage at jeg bruker evigheter på å rekke opp det enkle mønsteret jeg glemmer å følge. Gang på gang på gang.

Så er jo hodesmertene en ting. Hva som skjer for øvrig i topplokket er noe annet. Dette har vært uken med økning i angst for den minste anstrengelse. I grunn bare tanken på å gå ut av huset trigger angstreaksjoner. Så er det følelsene det vekker og følelsene rundt det å være så sliten som skal håndteres. Jeg har kjent på økende irritabilitet. Det er sjelden et godt tegn. Jeg har kjent på en økende følelse av utilstrekkelighet. Det er ikke oppløftende. Jeg føler at jeg hele tiden ligger på vippen til å bli omsluttet av de depressive tankene, Selv om den negative tankespiralen ikke har startet ennå, føler jeg at jeg må gjøre det jeg kan for å unngå den. For når den setter inn, og overskuddet til å håndtere tankene ikke er tilstede, kan mørket fort komme. Det ønsker jeg ikke. På en annen side så er det jo det at jeg ikke kan styre disse svingningene. Likevel kan jeg heller ikke la være å prøve. Prøve å forebygge med søvn. Prøve å spise regelmessig, noe som er vanskelig med total mangel på matlyst.

Dette har vært uka hvor jeg har vært innom det meste av følelser. Da jeg kom hjem fra osteopat på mandag, var det strålende vær og jeg kjente på den gode vårfølelsen, hørte fuglene og «tok inn sola.» Så gikk det en time eller to, så var det grått innvendig. Ja, det var forventet at jeg skulle få reaksjoner etter behandling, men ikke forventet å bli så nedkjørt psykisk. Deretter har jeg ikke helt klart å løfte meg. Jeg har fulgt opp mine forpliktelser mtp avtaler i kalenderen. Utover det ligger fortsatt kofferten utømt på gulvet i stua, det er klesvask som skal ryddes på plass, det er klesvask som skal settes på og det er lenge siden jeg lagde mat. Ingenting av dette er oppløftende når du ligger og dupper i vannskorpa. Kunsten nå er å ikke la meg bli dratt ned av det. Det begynner å bli mer og mer vanskelig. Nattesøvnen er helt fraværende eller veldig oppstykket og jeg kan plutselig våkne av sterke hodesmerter. Eller jeg kan våkne av ekstremt rare drømmer som jeg ikke forstår noe av, men som gir meg en følelse av at jeg befant meg i en situasjon som var umulig for meg å løse. Det er jo i utgangspunktet vanskelig for meg å godta, men disse drømmene, eller marerittene gjør noe med meg. Det er en form for smerte og tomhet jeg våkner med, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere fordi jeg ikke får tak i det underliggende. Så kan jeg kanskje bare slappe av med at det var en drøm. Sanndrømt er jeg jo ikke. Men, likevel gnager det. Prøver underbevisstheten å fortelle meg noe? Vel, da må den kanskje bli mindre kryptisk.

Nå skrev jeg for å forsøke å sortere tanker og følelser. Det eneste jeg sitter igjen med er tristhet. Tristhet for at jeg igjen er «på feil sted.» Tristhet for alt jeg ikke får til. Tristhet for at alt jeg må gjøre koster krefter, og at jeg i noen situasjoner er handlingslammet fordi jeg f.eks. ikke vet hva riktig innsats er for min datter som er mer i senga enn hun er på skolen. Fordi hun enten har migrene eller fordi hun ikke har krefter til å reise seg. Jeg føler meg rådvill og det er en følelse jeg håndterer dårlig. Det er også den følelsen av å være avflatet jeg nå kjenner kommer krypende. Jeg ønsker ikke å spekulere i om hvorvidt jeg er deprimert eller ikke. Svaret begynner å bli klart for meg. En ting er jeg sikker på: Situasjonen med langvarige smerter og total mangel på energi er deprimerende i seg selv. Vanskelig både å gjøre noe med og å komme seg ut av. Spørsmålet for meg blir hvor langt ned psykisk jeg skal falle denne gangen, eller om jeg faller i det hele tatt. Den usikkerheten, den vippehuska, kan jeg godt få slippe.

Jeg har legetime på Dps om ca. en time. Har ikke helt tro på at det skal komme så mye nyttig ut av den, men et håp må man vel likevel ha. Kanskje.