Når korrigering av inntrykk er påkrevd, er det viktig å komme med det. Jeg har i lengre tid kritisert Sykehuset Østfold. Flere avdelinger, ulike problemstillinger. Ikke alltid skriftlig, ikke alltid i en formell klage. Det jeg har opplevd som manglende vilje til å vise interesse for – og å gi adekvat behandling for min hodepineproblematikk, har ført meg til det private helsevesenet. Jeg er heldig som kan prioritere å bruke penger på det. Uten det alternativet, vet jeg ikke hvordan hverdagen min ville vært. Men, så kom det jo en dag hvor min private nevrolog sa at nå må jeg henvise deg til sykehuset, for problematikken er kompleks og du trenger nøyere utredning. Skeptisk gikk jeg med på det.
Den polikliniske timen i januar gikk fint. Det ser ut til at nevrologisk avdeling ved Sykehuset Østfold har endret sin tilnærmingsmåte de siste årene. Likevel hadde de ikke så mye nytt å tilføre. Men, kanskje kunne jeg få videre oppfølging der?
Så skulle nå dette hodet mitt fortsette å krangle, og drøye to uker senere kom jeg på akuttmottaket med en migrene og andre hodesmerter som hadde vedvart i over en uke. Og det ble på en måte en positiv opplevelse. (Sett bort fra et akuttmottak som ikke er bygd for en ventetid på over tre timer, og for personer som er lys/lydskye). Men, når jeg endelig kom til en lege, følte jeg at jeg ble tatt på alvor. Tilnærming ble drøftet og iverksatt og jeg ble innlagt for observasjon. Det vi trodde var observasjon over natten, ble til et ukes opphold. Ikke alle leger var like interesserte. Men, det var to, og spesielt en, som ville løse floken. Det er jo en utfordring når jeg ikke responderer på alle standard tiltak, og heller ikke de tiltak som det ikke finnes så mye belegg for. Men, jeg fikk i alle fall vist at «vanlig» smertestillende er det ingen grunn til å gi meg. Det har jeg sagt noen år allerede. De oppdaget også at det å kjøre på med triptaner ikke alltid utgjør underverker. Til slutt måtte vi gå for en behandling som bare hadde hatt en viss effekt, og som heller ikke var optimal. Men, i mangel av alternativer…..
Jeg reiste hjem, med forsøk på en behandling, ny poliklinisk time, og en henvisning til St. Olavs hospital i Trondheim hvor kompetansesenteret for hodepinesykdommer befinner seg. Så, når ros er på sin plass, skal den gis. For første gang på flere år, følte jeg meg endelig sett, trodd og akseptert av nevrologisk avdeling ved Sykehuset Østfold. Ros herved gitt:-)
