Rett før jul, rakk jeg ut en hånd. Litt ut av det blå, men det var noe som føltes riktig å gjøre. Du kjenner kanskje til det du også? Noen ganger sier magefølelsen deg noe. Den ligger som en beslutning trygt i deg, bevisst eller ubevisst. For meg ble det av en eller annen grunn helt naturlig å rekke ut denne hånda, selv om jeg ikke visste hvordan den ville bli mottatt.
Med den hånda, gjenopptok jeg et gammelt bekjentskap. Og hva ble det til? For meg har det blitt et vennskap. Jeg kan ikke kalle det nytt, for vi har på en måte vært venner før, men det har blitt et nytt vennskap med tanke på innhold og betydning. Vi har hver vår livserfaring, vi har våre arr i sjelen og våre utfordringer på helt ulike vis. Likevel møtes vi i noe levende. I livet. I håpet. I hverdagen slik den er på godt og vondt. Det er så befriende å kunne dele felles interesser, utveksle meninger, og å oppdage at mange av dem er like. Det er befriende å le, med hele seg, og å kunne snakke om alt stort og smått mellom himmel og jord. Uten å måtte fremstå på en viss måte. Uten å være redd for ikke å bli godtatt, eller å bli oppfattet som noe annet enn den du er og det du står for.
Slike vennskap er en gave. Slike gaver skal man ta vare på.
