Sorg er en individuell prosess. For meg har gjerne sorg sittet i kroppen. Den har hatt behov for å bearbeides en stund. Forunderlig nok har jeg ofte raskt akseptert at folk jeg er glad i er borte. Det er et savn, og en prosess å tenke på alt man burde har gjort for – og sammen med den avdøde. Samtidig er det godt å være innforstått med at noen skal gå videre. Jeg synes på en måte det er godt gjort av en med dødsangst.
For noen uker siden, var vi nødt til å ta den tunge beslutningen om å avlive vår kjære hund. Han ble over 12 år, og vi har hatt han siden han var 8 måneder. Han har altså vært et kjært familiemedlem i store deler av våre barns oppvekst.
Det var jeg som presset på for å få en hund. Jeg savnet en turkamerat, i en periode med mye depresjon. Dessverre ble han ikke den turkameraten jeg håpet på. Vi tok nemlig til oss en hund som ikke hadde lært grunnleggende lydighet og som reagerte på alt han møtte på sin vei. Mopeder, motorsykler, traktorer, syklister, joggere og andre hunder. Han ble bedre med trening, men hans iver etter å hilse på – og ønske om å leke med andre hunder, forsvant aldri. Derfor kunne vi ikke bare gå tur. Vi måtte alltid være forberedt på alle situasjoner som kunne oppstå. Likevel ga Torres oss så mye. Ute kunne han være bajas. Inne var han en kosehund som trodde han var en liten «veskehund». Han krevde plass i sofaen og han lot aldri en sjanse til litt menneskeføde gå fra seg.
På sine eldre dager slet han mye med dårlige ledd. Han ble fort halt, og lengre turer på fjellet og i skog og mark ble historie. Det ble også lek med andre hunder. Roligere, kortere lufteturer var oppskriften for hans leddproblematikk. Grunnet dette, hadde vi begynt å snakke om at han skulle få slippe å leve med sterke smerter og stadig påfyll av nye smertestillende medisiner. Så spiste han en dag på en vedsekk. Det var nytt. Han har alltid likt å ødelegge ting, rive det i filler. Han har aldri svelget noe. Før nå. Han kastet opp noen dager, men plutselig endret han seg. Han ble slapp, utilpass og hadde tydelige problemer. Det endte med innleggelse på dyrehospitalet midt på natten. Etter flere undersøkelser ble det påvist at et fremmedlegeme blokkerte tarmkanalen. Han trengte operasjon. Vi hadde pengene til operasjonen. Det vi måtte ta stilling til var om operasjon var det beste for han. Hvor mange måneder ville han få ekstra med en operasjon? Han ville bli kvitt problemet han nå hadde som følge av denne vedsekken. Men, det ville bli en rekonvalesenttid og hans leddproblemer og tydelige smerter ville ikke bedres. Vi valgte derfor å la han få slippe. Det var en avgjørelse som var tøff for oss voksne og tøff for våre jenter.
Det rare er at jeg fant raskt en fred med dette. Det handler ikke om at jeg ikke savner han, Men, jeg har likevel fred i at han er borte, at han har gått videre. Jeg er trygg på at vi har tatt rett avgjørelse. Jeg tror han ønsket det selv. Da vi kom ned til han på dyrehospitalet, virket han klar for å gå videre. Han tok rolig farvel med oss alle. Det var trist, det var tårevått, og det var utmattende. I tiden etter var jeg likevel forbausende rolig. Savnet har vært mindre enn jeg trodde. Jeg har tenkt en del på det. Svaret jeg har kommet frem til, er at jeg har bearbeidet og forberedt meg på dette en god stund. Jeg har i lang tid følt at jeg ikke har vært i stand til å gi han det hundelivet han fortjener. I perioder har min egen sykdom hindret meg i å gå de turene han burde fått. Øvrige familiemedlemmer har heller ikke alltid stilt opp. Dette har vært løst ved at vi har en store hage han kan få lufte seg i. Likevel har han hatt behov for turer. Det at han nå har reist videre, har medført at jeg har fått lagt fra meg en stor bør med dårlig samvittighet. Det har vært godt. Det har skapt en form for frihet i familien som vi ikke har hatt på mange år. Jeg har tenkt på hans velvære og min uhelse som en dårlig match i lengre tid. Det gir dårlig samvittighet. Grunnet hans plager har jeg i lengre tid visst hvilken vei det gikk. Derfor tror jeg sorgprosessen ble kortere for meg enn andre i familien. Det gir trøst i å tenke at han nå er på et sted hvor han kan løpe fritt og spise alt han måtte lyste. Jeg er trygg på at han hviler i fred og jeg har fred i det. Utfordringen blir å ikke ha dårlig samvittighet for det.
