Så kjenner jeg det igjen. Helt plutselig. Disse små subtile endringene. Litt mer irritert. Litt kortere lunte. Vil ikke legge meg. Dårligere søvn. Kanskje legger mine nærmeste merke til det også, men de sier ikke noe.
Vanligvis ville jeg gått rett inn i analysemodus. Kommer det en depresjon? Er det en hypomani på gang? Eller er jeg bare sliten etter ukesvis med ganske intens hodepine?
Akkurat som jeg har gitt opp å forsøke å analysere hvorfor jeg har mer vondt i hodet, og hvorfor hodepinen har endret karakter, har jeg nesten gitt litt opp å tolke faresignaler også. «Det kommer det som kommer», tenker jeg. Kommer det en depresjon, vet jeg at jeg håndterer den. Det er bare kjedelig å bruke krefter på det også. Kommer det en hypomani, får jeg kanskje gjort unna litt, for en kort periode. Og er jeg bare sliten, må jeg finne en aksept for det også. Sistnevnte er nesten det verste – for det inkluderer så mye grensesetting som setter begrensinger i hverdagen på en helt annen måte enn både hypomani og depresjon gjør. Og er det en ting jeg har merket, så er det at formen etter en uke på sykehus er helt elendig. Det lille jeg hadde av kondisjon er så godt som borte. Verden spinner rundt, og bord og gulv beveger seg. Pulsen stiger for ingenting og jeg har ingen gode mestringsstrategier for hvordan håndtere slitenheten jeg nå lever med. Kanskje er dette grunnen til at jeg heller ikke er så nervøs for en hypomani, for jeg tror ikke de aspektene som utløser en hypomani, klarer å overstyre den delen av hjernen som styrer slitenhet. Så en hypomani nå tror jeg mer vil bli et tankekjør uten like, men kroppen for øvrig hadde ikke blitt med på runddansen.
At jeg kjenner alle disse subtile endringene nå, betyr i alle fall at jeg klarer å stå på nedtrappingen av Lithionitt litt til. Jeg er i siste fase av nedtrappingen og har fått beskjed om at den bør ta 3-6 måneder. Jeg synes 1-2 måneder høres mye bedre ut, for jeg har liksom ikke merket noe spesielt fra siste nedtrapping. Men, så var det dette med å gi det litt tid da. Det er kanskje det som skjer nå. Jeg registrerer subtile endringer, og dermed fortsetter jeg ikke nedtrapping og avslutning før ting er mer stabilt. Har jeg vokst, som i modnet? Kanskje. Jeg tror mye igjen handler om aksept. Ja, jeg ønsker å leve med minst mulig medisiner. Men, jeg orker heller ikke den evige runddansen mellom livets mørke daler og livets høyeste topper. Så, da får jeg prøve å leve på brua, brua mellom lys og mørke. Klarer jeg det, klarer jeg kanskje å holde de andre smertene i sjakk. Det skal likevel sies at det krever sin styrke å leve med kroniske smerter, som vanskelig lar seg lindre. Igjen blir det en øvelse å ikke grave seg ned. Ikke la smertene definere hvem jeg er og hva jeg gjør. På en annen side kan man ikke la være å identifisere seg med disse hodepinesykdommene, for de rammer så mange deler av livet mitt.
Jeg merker at jeg har gått inn i flosklenes verden. På spørsmålet: «Hvordan er det med deg i dag?», blir som oftest svarene: «Jo, jeg er oppe og ikke gråter.» «Det går sin gang.» «Litt bedre, men fortsatt et stykke igjen.» Det er vanskelig å si: «Livet er litt hardt akkurat nå. Det er j…… slitsomt å ha vondt hver dag, på en høyere intensitet en vanlig. Jeg blir lei, lei situasjonen og lei meg, fordi jeg ikke kan være den jeg ønsker å være. For at jeg igjen føler meg mer som en byrde enn en ressurs. Lei meg fordi mine nærmeste fortjener å høre at jeg kan svare: «Takk, jeg har det bra!».
Tilbake til disse subtile endringene. Jeg tror jeg har kommet lenger i å akseptere. Jeg aksepterer mine diagnoser mer enn tidligere. Det er fint å registrere endringene, for det betyr at jeg lettere kan endre kurs, og med det ha større mulighet til forhindre disse berg og dalbanene. Det betyr ikke nødvendigvis at det er lett. Jeg føler ikke at denne brua jeg søker og anser som nøytralt leie, er særlig stabil akkurat nå. Men, det er nok en usikkerhet jeg må lære meg å leve med. Da er det fint å unngå analysemodus hver gang en endring registreres.
