Det har gått omtrent en uke siden jeg kjente mørket presse på.
Det er rart hvordan dagene svinger og jeg stadig faller i fellen og tenker at NÅ kommer det en depresjon. Denne gangen var mørket kun et varsel om migrene. Så, da migrenen ga seg og kroppen var tilbake til normalen – slapp også mørket. Det har riktignok vært en slags tomhet og matthet til stede. Likevel har det også vært en uke hvor jeg har kjent følelsen av pur lykke. Jeg har verdsatt sol og blå himmel. Jeg har opplevd harmoni og glede over kun å være til. Jeg har kjent takknemlighet for at livet smiler. Gledet meg over boka jeg leser eller en gåtur til butikken. Det er ikke ofte jeg tar meg i å smile langs veien, kun av glede for å være til. Enda bedre blir følelsen når den vedvarer dagen etter og du kjenner en ro og en takknemlighet for det du har livet. Eller, for den du har i livet. Min bauta, min mann.
