Etter at jeg seponerte en antidepressiva, har hverdagen snudd. Fra å føle meg nedtrykt, sløv og tiltaksløs, er jeg nå mer våken, klarere i hodet, ikke minst mer glad og generelt har jeg en følelse av å være mer til stede i eget liv. Det betyr ikke at utholdenheten plutselig er god og at utmattelsen har forsvunnet, men jeg har det generelt bedre. Jeg kjenner titt og ofte på en glede av å være til, gleder meg over sola, fulglesangen, blomstringen, familien, osv. Så har jeg disse små dryppene av melankoli som jeg registrerer, men forsøker å ikke dvele ved. Noe økt angst, som jeg registrerer men ikke tillater å ta av.
Men, jeg klarer ikke helt å gi slipp på frykten. Frykten for at denne gode tilstanden skal ta slutt. At depresjonen plutselig innhenter meg igjen. Slik er det kanskje når man har levd nesten 16 år i depresjonens klør. 14 år av livet mitt har den tatt etter at jeg fikk hjelp. Men, egentlig har det vart enda lenger. De første symptomene kom i 16 års alder, men jeg sa ingenting. Jeg skulle takle alt på egenhånd. Det måtte to fødsler til før legen sa at nå må vi stoppe opp og angripe det fra en annen vinkel enn det fysiske. Først da kom innrømmelsen, først da kom hjelpen, men selv da skulle det ta 11 år før jeg fikk rett diagnose. Først da lettet livet. Først da fikk jeg forståelse for at det ikke er min feil at jeg stadig er deprimert. Bipolare svingninger kan jeg ikke styre. Jeg kan forebygge, men ikke styre. Med rett medisin merket jeg raskt en endring, men frykten for nye tunge perioder sitter fortsatt i kroppen, i ryggmargen. Og de kommer med jevne mellomrom også nå hvor livet smiler og leker. Så, det er en jobb å gjøre med å gi slipp. Gi slipp på historien, leve mer i nuet, glede seg over det gode og det fine og forbli styrket i troen på at jeg takler nedturene når de kommer. For all min erfaring tilsier at jeg kommer ut av det igjen, og jeg har gode personer i livet som står ved min side. Negative tanker er bare tanker, ikke sannheter. Så, akkurat som jeg i mindfullness øver seg på å gi slipp på tanker, må jeg øve meg på å gi slipp på frykten.
