Å være på ferie med en kropp som ikke fungerer, er en prøvelse. En prøvelse fysisk ikke minst, men også psykisk. Jeg er så vant til å analysere. Hvorfor har jeg vondt nå, hva kommer det av, hvor ille skal det bli, hva kan jeg gjøre for rask bedring? Er dette en forverring? Klarer jeg å være en hyggelig mamma og ektefelle på tur, eller blir jeg ei heks fordi slitenhet og smerter suger for mye krefter? Akkurat nå, på dag 2 av ferien, har jeg ingen svar. Annet enn at jeg er redd for et sammenbrudd. Og som alltid, redd for at den gode tilstanden jeg har vært i de siste ukene, forsvinner.
Det er alltid en overraskelse å oppdage hvordan det står til. Hvor fort sliten jeg blir, hvor fort jeg overskrider grensene mine, og hvor fort det går fra å ha det fint til å føle at alt rakner. I går var en merkelig dag. Vi skulle være på flyplassen senest kl.5, så var oppe av senga kl. 02.20. Lite søvn før det, lite søvn etter det og når vi alle skulle ta en blund på ettermiddagen, ble jeg sittende i telefoner……Så kort sagt var det søvnunderskudd i går. Normalt takler jeg det bra, men med smerter i korsrygg, hofter og ben, ble det for mye. Det hjalp heller ikke at jeg omtrent er kronisk sulten for tiden og befant meg på grensen til migreneanfall mesteparten av dagen. Det ble en relativ tidlig kveld. Har sovet ok i natt, men har det ikke særlig mye bedre nå. Smertene brer seg i hele kroppen, hodet er fortsatt ikke bra og krefter er fraværende. Det er ikke et godt utgangspunkt for en fin dag. Men, hva er alternativet? Jeg kan jo ligge på hotellrommet en dag, men det oppleves som sløsing med en dag i utlandet. Så, jeg føler at jeg bare må bite tenna sammen, hale meg opp og ut. Og jeg skal nok klare det, men til hvilken pris? Og det er her sammenbruddet kommer inn. For flere ganger i går fikk jeg følelsen av at nå orker jeg ikke mer, nå gjør det for vondt, nå er jeg for sliten og ikke minst er jeg for lei av at min helse dikterer hvordan min tur skal bli. Så vet jeg at det er jeg som sitter i førersetet, at mine valg er viktige for hvordan dette skal gå. Men når du er vant til å tyne maskineriet for fullt, lite god til å lytte til kroppen (selv om jeg har blitt veldig mye bedre), ja, da har jeg ikke helt tillit til at jeg tar de rette valgene. Og viljen til å se og oppleve, er alltid større enn å ta vare på meg selv. Akkurat nå, føles det som jeg ikke har beveget meg en centimeter mtp selvivaretakelse. Jeg vet at det ikke stemmer, men det er nå dette tankekaoset jeg omgir meg med i dag
Jeg får starte med frokost og ta det derfra.
