Status

Det har vært et tøft siste 3/4 år. I fjor sommer kjente jeg en endring. Det begynte med søvnvansker, som utviklet seg til en depresjon – etter hvert med suicidale tanker. Da jeg fikk avslag på akutthjelp, endte det med en klage til/på sykehuset. Den tok det 19 uker å få svar på, og svaret kom først etter å ha involvert fylkesmannen. Saken er nå ute av verden, men jeg kjente at etter det oppklarende møtet med sykehuset, kom reaksjonen. Og erkjennelsen av at jeg fortsatt var i en depresjon. Uten adekvat oppfølging. Jeg har kjempet meg til medisinvurdering, og selv om svaret fra lege på Dps i utgangspunktet var at medisiner ikke er løsningen i seg selv, fikk jeg begynne på ønsket preparat. Et legemiddel jeg har stått på tidligere og som var mer effektivt mot depresjon enn det jeg står på nå. Jeg sluttet med det preparatet for noen år siden pga. håravfall. Jeg mister mye hår nå også, og manken har blitt mindre siden oppstart igjen, men jeg fant ut at det er bedre å bli tynnere i håret enn å være kronisk deprimert. For når depresjonen utarter seg som apati, og du ikke kommer i gang med noe som helst, er det vanskelig å gjøre de rette tiltakene for å styrke og bedre sin egen situasjon. Effekten kom ganske umiddelbart. Det var nesten så jeg ikke trodde på den. Men, du verden hvor deilig det var da depresjonståka forsvant. Jeg kjente på energi, på lyst til å gjøre noe. De rundt meg trodde jeg var på vei inn i hypomani. Nei, svarte jeg. Dette er bare meg. Så skal det sies at veien har vært bumpete. Det har svingt. Men, gjør det ikke det for alle? Også de som ikke har en bipolar sykdom? Jeg må minne meg på det, at svingninger er helt normalt. Det er normalt «å føle seg litt blue» enkelte dager for oss alle. Og derfor kan jeg nå si at jeg har ikke følt meg spesielt deprimert siden mars. Det er utrolig godt. Jeg har riktignok heller ikke kommet i gang med det jeg ønsker. Altså; trene regelmessig, lage den maten kroppen responderer best på, gå ned i vekt osv. Men, jeg har gått flere turer, jeg har gjort mer hjemme og aller mest har jeg lyst til å leve, ta inn sola, nyte våren og alt som kommer til liv rundt meg. Og etter å ha levd i mørket så lenge, er det helt fantastisk. Så, si hva dere vil; for meg er rette medisiner den krykka jeg trenger for å fungere akkurat nå. Ønsker jeg å bli medisinfri? Ja, så absolutt, men jeg aksepterer også at tiden for det er ikke nå. Om jeg kommer dit en gang, vet jeg faktisk ikke. Og det er helt greit det også. I alle fall enn å så lenge.