Jeg bor i en gate, faktisk en allé i navnet. Fra den ene enden kan denne alleen se bred ut, med en bakketopp i det fjerne. En vei med god oversikt, helt til man oppdager alle sideveiene. En vei som mange liker å kjøre alt for fort i, fordi den tilsynelatende er så oversiktlig. Denne alleen, fikk meg en dag til å tenke på livet og på om jeg er fører eller passasjer i eget liv.
Akkurat da så jeg livet som en vei. Den har en begynnelse og en endelig slutt. Hva vi gjør langs denne veien, eller i dette livet, kan vi i stor grad påvirke og velge selv. I alle fall etter en viss alder. Hva slags vei velger man så i livet?
Velger man motorveien, der alt går superfort og tusenvis av inntrykk bare glir forbi uten at vi stopper opp og tar inn det som skjer? Eller, velger vi en smalere vei, kanskje en mer kupert vei hvor det er saktere tempo, med både gode og dårlige stopp underveis? Eller, kanskje velger vi en blanding av dette, avhengig av hvor vi er i livet til enhver tid? Er den ene veien mer riktig enn den andre? Jeg tror ikke det finnes en fasit, den enkelte må velge det som er rett for seg.
Selv føler jeg at jeg i mange å levde på fort-fort veien. The highway. Det var nødvendigvis ikke «Highway to hell», selv om det føles slik nå. Og det var nødvendigvis heller ikke slik at jeg ikke tok til meg inntrykkene underveis. Tiden på highway’en handlet ikke om å ta ut mitt fulle potensiale, på jakt etter materiell velstand og rikdom (selv om jeg higet etter både master og annen yrkesmessig anerkjennelse). Det var et temporitt om å være «flink pike». Jeg har gått store deler av livet og følt at jeg ikke er «bra nok». Ikke pen nok, ikke tynn nok, ikke kul nok, ikke interessant nok, ikke smart nok, ikke verdt å ha som venn, kjæreste, kollega, etc. Og, siden jeg sjelden mestret å ta til meg eventuelle positive tilbakemeldinger jeg fikk, ble det viktig for meg å prestere. Gjøre mest mulig, best mulig. For, når jeg ikke opplevde anerkjennelse for den jeg var, kunne jeg kanskje prestere meg til det. Denne usikkerheten på egen verdi har mange ganger gjort at jeg har «seilt innaskjærs». Det var kjent, trygt og jeg visste at jeg dugde til akkurat det. Men, jeg har også tatt utfordringer for å bevise for meg selv at jeg får til og fordi jeg har ønsket vekst. At noen hadde tillit til meg i utgangspunktet, spilte ikke så stor rolle. Det så jeg ikke. Jeg måtte bevise for meg selv. Etter hvert fikk jeg såpass god erfaring i å mestre, at jeg kunne si at selvbildet er på bunn, men selvtilliten er på noen områder helt fin. Det er faktisk mange ting jeg er relativt flink til. Men anerkjennelsen? Det har vel bare vært min egen som har manglet.
Og slik har livet gått. Det har vært en evig kamp mot meg selv. Retrospektivt kan man jo undre seg over hvor mange jeg har skjøvet fra meg grunnet min negative selvoppfattelse. Jeg vet i alle fall at jeg har trukket meg vekk fra mye fordi jeg ikke har ønsket å kjenne meg utafor, eller fordi jeg ikke har følt meg «bra nok». Kanskje satte jeg meg selv utafor fordi jeg trodde alle andre mente……. Men, det er en problemstilling i dag også. Det å holde kontakt med andre, f.eks. tidligere kollegaer eller venner man hang med før. Det glipper for meg. Nå har mange forhold glippet fordi jeg har vært syk i noen år. Men, det gjør også at terskelen for meg til å gjenoppta kontakt er stor. Igjen lurer spørsmålet; er jeg verdifull/god nok?
For lenge siden sa en psykiater til meg: Pia, du er din verste fiende. Med det mente han at uttrykket «sky is the limit» ikke en gang var nok for meg. Jeg siktet over det igjen. Kravene jeg stilte til meg selv var skyhøye, ikke mulige å nå. Jeg har jobbet mye med de kravene, eller å senke den berømte lista. Likevel er det ikke så lenge siden min psykolog sa noe av det samme; at jeg må slutte å prestere. Bare ri bølgen.
Kroppen har opp gjennom årene gitt meg mange signaler som jeg overså. I tillegg til mine barn, var det viktigst å være flink pike – på alle arenaer i livet. Og det har vært mange arenaer.
I dag sier jeg at lista ikke kan legges lavere. Jeg øver, og blir stadig bedre på å ri bølgen. Jeg føler i alle fall at jeg har sluttet med å legge så stort press på meg selv hele tiden. Nå handler det mer om å leve. Leve det livet man har, med de kortene man har fått utdelt. Det er lettere å tenke slik når man ikke sitter fast i mørket, i en hengemyr og ikke finner veien ut. Men, det er en viktig mestringsstrategi da også. For med min sykdom kommer plutselig depresjonen. Jeg kan ikke slåss mot den. Det er ikke noe som har skjedd eller noe jeg har gjort som utløser den. Det bare skjer. Ja, jeg kan forebygge, men når den først er der – må jeg bare ri bølgen. Stå den av. Og da blir plutselig depresjonsfasen mye mindre slitsom. Å akseptere det som er, er en fin ting. Jeg skulle bare ønske jeg hadde akseptert tidligere at jeg er flink nok slik jeg er. Jeg er bra nok. Og den som ikke liker meg for den jeg er, vel- den er kanskje ikke verdt å skulle ha i livet mitt heller? (Jeg øver fortsatt på å endre dette selvbildet, altså)
Så, jeg gikk fra å kjøre på motorveien, til en lang avstikker i kupert terreng. Her befinner jeg meg fortsatt. Kronisk migrene preger livet mitt i stor grad, alt handler om fordeling av energi og krefter for å unngå langvarige, heftige smerteperioder. Dette skal balanseres med håndtering av bipolar lidelse. Begge er trolig genetiske sykdommer, men det er ikke kjent at jeg har slektninger med disse lidelsene. Dette ble de kortene jeg fikk utdelt. Nå som jeg vet hvilke kort jeg sitter med, kan jeg lettere velge vei. Jeg velger den kuperte, for den gir meg mest tilbake.
Men, det er jo en annen ting å ta stilling til når man lever sammen med andre mennesker. Hvem er jeg i bilen, eller i livet? Jeg har kommet frem til at på veldig mange områder, må jeg være sjåføren. Det er kun jeg som kan finne den rette balansen med tanke på aktivitet og hvile. Jeg kan ikke legge det ansvaret på andre. Det er kun jeg som kan ta ansvar for min helse. Det er jeg som må ta de medisinene som fungerer, selv om jeg helst vil klare meg uten. Det er jeg som må finne noe meningsfullt i dagene, selv når jeg snubler i mørket. Men, det er også lov å ta i mot hjelp fra sine nærmeste, høre på råd fra fagfolk, selv om jeg føler at jeg fratas friheten min. Det er et narrativ jeg må endre, så jeg ser det heller som å være passasjer et lite øyeblikk. Av og til trenger man en imaginær krykke eller to. Og, når man er på sitt sykeste, ja, da sitter jeg faktisk i baksetet. Da blir jeg ledet, andre tar beslutningene, til jeg er sterk nok til å innta et av setene foran.
