Refleksjoner

Blanke ark?

Så er mandagen kommet. Min siste offisielle arbeidsdag. På en stund. Uvisst hvor lenge. Jeg føler jeg har våknet til en situasjon der alle dager er blanke ark som jeg må gjøre noe godt ut av. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Så kan man jo si at hver dag er et blankt ark, uavhengig av yrkesstatus. Og hver dag bør man gjøre det beste ut av. Man kan også si at jeg har befunnet meg i denne situasjonen før; altså at jeg ikke er i jobb, som f.eks når jeg har vært sykmeldt eller på AAP. Og jo, det stemmer for så vidt. Men for meg er det en forskjell. Det er forskjell på å ha en stilling man ønsker seg tilbake til og som man jobber for å komme tilbake til, og å ikke ha det. For nå skal jeg ikke komme tilbake til noe, innen en tidsfrist. Jeg skal «bare» bli bedre, som i friskere. Hva innebærer det å bli bedre og friskere? Færre anfall? Mindre smerter? Slankere, mer trent, bedre kondis? Mindre deprimert, i vater hele tiden? Og når vet jeg at jeg er friskere? Når har jeg nådd målet?

Jeg har mange tanker om hva morgendagen skal inneholde, for å våkne den morgenen og kjenne at dette har jeg ikke krefter til. Så skal jeg liksom akseptere og innrette dagen etter hva kreftene tillater. Men da sitter det en liten djevel på skulderen og sier: Sikker på at du kjenner riktig nå? Sikker på at du ikke kan yte litt til? Sikker på at du…………..Så blir jeg i tvil. Så blir jeg redd for å være lat og tiltaksløs. Så da er det best å ligge litt i overkant, yte litt over hele tiden slik at nå jeg kapitulerer – kan jeg vite at den kapitulasjonen i alle fall er ekte. Og sånn fortsetter runddansen. Det er bare jeg som kan bryte den. Det er bare jeg som kan etterleve prinsippene om aktivitetstilpasning eller energiøkonomisering. Jeg vet oppskriften. Jeg bare aksepterer ikke at den må gjelde meg. Og så lenge jeg ikke aksepterer det, kommer jeg ingen vei. Og det skremmer meg. For jeg vet at min psykiske helse avhenger av at jeg finner mening i hverdagen og da må det først være en menig med meg.

Vi mennesker har jo ulike roller i livet. For meg har arbeidstakerrollen vært stor. Jeg har alltid vært glad i å jobbe, stolt av jobben min og jobbet hardt for å gjøre en god jobb. Jobbrollen har tidvis tatt mye plass, og da jeg fikk barn, skulle ikke det gå utover jobben. Så jeg jobbet bare enda hardere, for å fylle både morsrollen og jobbrollen. Identiteten og verdsettelsen av meg selv har jeg funnet i jobben. Jeg har alltid sagt at jeg ikke er noen husmor. Jeg liker å ha det fint rundt meg, men jeg liker ikke jobben/veien dit. Husarbeid er en negativ «må-ting.» Og her sitter jeg nå, sykepensjonert, og har morsrollen og husmorrollen igjen. Det skal bli fint å ha litt mer overskudd til mammarollen, i utfordrende og krevende tenåringstid. Men, husmorrollen. Nei takk. Jeg har gitt klar beskjed om at det ikke blir renere eller ryddigere her hjemme – de oppgavene skal det deles på som tidligere. Likevel kjenner jeg på en forpliktelse. På uuttalte krav og forventninger. Disse uuttalte kravene har jeg kjent på hele livet. Det er jo i dem hele min streberske personlighet har utspring fra. Aldri skuffe, aldri gjøre feil, alltid gjøre mitt beste. Da er det jo et paradoks at jeg retrospektivt kun kan si at jeg alltid har gjort mitt beste i morsrollen, for i den rollen har jeg nok både skuffet og feilet. Til gangs. Jeg har klart meg bra i jobbrollen, tror jeg. Men nå, i rollen som ufør, føler jeg på krav og forventninger om at jeg ikke skal svinge mellom mine to poler, jeg skal ikke ha migreneanfall, jeg skal ikke være utmattet hele tiden av smerter og manglende energi. Jeg bør alltid ha et ryddig og rent hus, ingen opphopninger av klesvask, alltid hjemmelaget mat på bordet til rett tid. Puh! En ting står klart for meg: Dette er mine forventninger til meg selv. Dette er de forventningene jeg har hatt til meg selv hele voksenlivet, som jeg ikke har mestret ved siden av jobb. Nå skal jeg liksom mestre dem, for nå er det ingen andre energisluk. Bortsett fra meg. Jeg er et j…… energisluk. Jeg blir så sliten av meg selv, frustrert, oppgitt og fortvilet. Kravene jeg har til meg selv er skyhøye. Forventningene har heldigvis begynt å dale, og kanskje det er første skritt på veien til aksept. Til å akseptere at jeg ikke er, aldri vil bli, et supermenneske. At jeg heller ikke alltid skal strebe mot «godt nok,» for godt/bra er i de fleste tilfeller tilstrekkelig. Jeg må begynne å akseptere at jeg kan være likt og akseptert fordi jeg er meg selv. Jeg, bipolar, kronisk migrene, utmattet; jeg er bra nok, jeg har noe å bidra med. I kraft av meg selv. Jeg trenger ikke Cv og yrkesstaus rundt halsen. Jeg er god nok. Jeg er bra nok.

Hvis jeg sier det mange nok ganger, kanskje jeg kan tro på det da?

Jeg vet ikke. Det er jo ikke det at jeg ikke har prøvd gjennom årene. For dette er jo gammelt nytt. Jeg kommer bare ikke utenom. Og jeg vet at min streberske personlighet har vært med på å gi meg uhelse. Virket opprettholdende på mine diagnoser. Jeg kan nødvendigvis ikke endre sykdomsforløp, de skyldes kompliserte prosesser i kroppen. Men, jeg vet at jeg må endre innstilling til hva som kan forventes av meg, før jeg kan oppnå endring. Så, på en måte ligger det jo blanke ark foran meg. Hvordan disse arkene fargelegges videre, avhenger av hva jeg tar med meg videre i sekken. Hvilke virkemidler vil jeg bruke fremover? Klarer jeg å legge igjen de tyngste stenene? Klarer jeg å bytte ut selvkritikk med egenkjærlighet? Er det en mening med meg?

Det gjenstår å se.